ANONYM FORFATTER. Bruce Bawer er en skribent fra New York som har bodd i Oslo siden 1999. Men jeg har aldri sett et foto av ham noe sted og vet ikke hvor gammel han er. Han skriver nesten aldri i norske aviser, men desto oftere artikler i New York Times og andre amerikanske medier om politikk, kultur - og Norge.Blant de ti fagbøker han har skrevet, er de to viktigste kjent internasjonalt, "Stealing Jesus" om amerikansk kristenfundamentalisme og "A Place at the Table" om homofili i USA. Hans siste bok er nylig utgitt og heter "While Europe Slept. How Radical Islam is Destroying the West from Within".Bawer har hatt Hege Storhaug og Rita Karlsen i omstridte Human Rights Service som viktige samtalepartnere. Ja, Bawer kaller endatil Storhaug en frihetskjemper på nivå med Ayaan Hirsi Ali.

En totalitær fare.

Den anonyme Bawer er interessant ikke minst fordi han bruker mange eksempler fra Norge. Hans insisterende budskap er beslektet med Shabana Rehman, Walid al-Kubaisi og en amerikansk venstresidetenker som Paul Berman: Islamismen - altså den politiske, fundamentalistiske varianten av islam - er en totalitær fare av samme type som nazismen og kommunismen. Det er en sterk påstand som må drøftes kritisk. Og Bawers bok er lett å diskutere, "While Europe Slept" er velskrevet politisk essayistikk og personlig preget reportasje i beste amerikanske tradisjon.Bruce Bawers hovedbudskap, slik jeg leser ham, er dette: En liberal, konflikt-unnvikende naivitet hos europeiske politiske og akademiske eliter har skapt rom for reaksjonær islamisme bl.a i Nederland og det antisemittisme-befengte Frankrike. I multikulturalismens navn har de liberale kreftene sviktet Europas moderate og sekulære muslimer, og dette sviket er alvorligere enn alle andre fordommer muslimer møter i Europa.Han skriver klart negativt om den uvilje til tilpasning til "Vestens verdier" han ser i store deler av islam. Like ens ser han storparten av Europas muslimer som uintegrerte og anti-demokratiske - det går flere direktefly mellom Oslo og Pakistan ukentlig enn mellom Oslo og USA, påpeker Bawer.Problemet er likevel de liberales unnfallenhet, det er den som vil styrke islamfiendtligheten, mener han. Den nye selvsensuren etter Muhammed-debatten er etter min mening fortsettelsen av denne unnfallenheten, den stempler litt for lett kritikk av menneskefiendtlige sider ved islamismen som "islamofobi". De som fremmer den, stemples ofte som "fascister og rasister", påpeker Francis Fukuyama i sin anmeldelse av Bawers bok på slate.com.

Individer, ikke grupper.

Uten tvil finnes det dype klasseskiller og millioner av underbetalte immigranter i USA, men ikke integreringsproblemer av europeisk omfang mht. muslimer. Én grunn er at det amerikanske samfunnet ser innvandrere som ressursrike enkeltindivider, ikke som hjelpetrengede grupper. Det avgjørende er hva du "vil" og hva du "gjør". Mens Europa preges av en nasjonalistisk identitetspolitikk som ikke lar innvandrere bli norske selv etter tre generasjoner, der det viktigste er hvem du "er" og hvor du "kommer fra ".Er det rart at en forpliktende idé som kvotering av høyt kvalifiserte etniske minoritetspersoner i arbeidslivet, som har virket i USA, møter hard motstand i Norge?

Elitenes anti-amerikanisme.

Europeiske politikere og kultureliter er opphengt i sin anti-amerikanisme, er en viktig påstand hos Bawer. Hans observasjoner har svært mye for seg. Det finnes knapt grenser for hva man kan slippe unna med av nedsettende generaliseringer om det amerikanske samfunn. "Amerikanske tilstander" er blitt et standard-skjellsord. Og det går ut over dømmekraften: En undersøkelse jeg nylig leste, fortalte trist nok at europeere nå har større tillit til det autoritære Kina enn til USA. Anti-amerikanismen har svekket beredskapen for Europas motstandsdyktighet mot "tyranni". Fredsforskeren Johan Galtung blir for Bawer selve symbolet på rabiat demonisering av USA og Israel.Bawer karakteriserer Thomas Hylland Eriksen som legemliggjørelsen av frykten for å kritisere islamsk fundamentalisme, kritiserer Gunnar Stålsett for å fraskrive religion enhver forklaringskraft mht. terrorisme, og Kjell Magne Bondevik for å ta lettere på antisemittisme enn muslimhets. Han undres hvorfor Kåre Willoch har fått status som "klok, eldre statsmann", og kritiserer ham for å hevde at jødene selv skaper antisemittisme i dag.Bawers blikk på norske aktører byr på skarpe beskrivelser, men ikke så mange argumentrekker. Boken skjemmes også av feil, som å kalle Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad for journalist, snillister for "snillingere", Åslaug Haga for Åslaug "Haug", Erling Borgen for "Erlend" Borgen, og å påstå at Hilde Haugsgjerd ("Haugsjerd") har vært redaktør i Klassekampen, hvilket hun ikke har.

Verdt å ta alvorlig.

Noen vil tolke Bruce Bawer som overspent når han skriver at truslene fra militant islam kan bli Europas nye "Weimar-øyeblikk", dvs. avgjørende for vår sivilisasjons frihet. Det er ingen tvil om at militant islamisme er en fare for friheten. Spørsmålet er hvor stor den er. Bruce Bawer ser den som meget stor. Uansett hva man måtte mene, er "While Europe Slept" en bok verdt å diskutere.Den er skrevet før Muhammed-konflikten, men er blitt enda mer aktuell etter. Den tar opp i seg dagens debattsituasjon fordi den handler om det som kan bli Europas to viktigste verdidiskusjoner det neste tiåret:Integreringspolitikk og religionenes plass i det offentlige rom.