EN DESPERAT ung kvinne fra Somalia løy i 1992 for å sikre seg oppholdstillatelse i Nederland. I 2002 fortalte Ayaan Hirsi Ali om løgnene til ledelsen i det liberale partiet VVD, uten at de reagerte.Men så ble innvandringsspørsmål et hett tema i Nederland. Theo van Gogh, filmskaperen, ble drept. Motivet for drapet var blant annet en film om undertrykkelse av muslimske kvinner. Manusforfatter var Hirsi Ali. Sist uke ble hennes asylløgn brettet ut i en TV-dokumentar. Det er lett å forstå hvorfor det ble en politisk sak. Nederland er i dag annerledes enn det landet Hirsi Ali løy seg til opphold i for 14 år siden. Innvandringslovene er skjerpet. I dette har Hirsi Alis parti, VVD, vært en viktig pådriver. Derfor handler også denne saken litt om likhet for de lovene som Hirsi Ali har vært med å skape.

Skittentøyvask.

Hirsi Ali har hatt som mål å henge ut skittentøyet i den islamske verden til almen beskuelse, ikke så ulikt Jyllands-Posten. De trykket Muhammed-tegningene fordi de skulle vise muslimer at også deres tro er omfattet av ytringsfriheten i Danmark.Men det avisen skulle kritisere, ble til dels overskygget av virkemidlene den brukte. Jyllands-Posten og Hirsi Ali brukte ytringsfriheten i fullt monn - en viktig rettighet for europeere - til å fronte oppgjør med de fundamentalistiske og kvinnefiendtlige sidene av islam. Måten de gjorde det på, kan diskuteres og kritiseres, men ikke deres rett til å gjøre det.

Høy pris.

Begges bruk av ytringsfriheten har hatt sin pris. Hirsi Ali har betalt en høy pris, nemlig drapstrusler og livvakter døgnet rundt. Hvem orker det i lengden? Det er viktig å huske at det er hennes ytringer, ikke hennes asylløgn, hun er blitt truet på livet for. Jyllands-Posten har tapt troverdighet. Den tapte fordi den ikke klarte å takle de sterke reaksjonene tegningene ble møtt med. Avisens ledelse ble til forvirrede turister i medielandskapet.Forsoning mellom muslimer og kristne har ikke stått på dagsordenen, hverken for Hirsi Ali eller Jyllands-Posten. Det har ikke preget mange av deres motstandere heller, som i øvelsen løgn har vist seg mer sofistikert enn den unge og desperate Hirsi Ali.

Ubehagelige ytringer.

Men det ubehagelige spørsmålet er om vi med disse to eksemplene har sett et alvorlig tilbakeslag for viljen til å våge å være kontroversiell i den europeiske offentlige debatt. Hvem blir den neste som våger - for det krever mot - å strekke ytringsfriheten til smertegrensen. Uten at noen våger de virkelig ubehagelige ytringer, har vi ingen reell ytringsfrihet.