NINA JOHNSRUDS dramatiske historie har vakt berettiget oppsikt. Mens hun selv sov i et telt i hagen sammen med sin yngste sønn, ble det løsnet skudd mot huset hennes. Et av dem endte i en lenestol i stuen. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som kunne skjedd hvis det var der Dagsavisen-journalisten hadde tilbrakt den varme sommernatten.Ingen våknet av skuddene. Det var først morgenen etter at kulehullene viste hva som hadde skjedd. Nina Johnsrud er overbevist om at dette har med hennes virksomhet som kriminaljournalist å gjøre. Da har hun krav på å bli trodd på det.I så fall står vi overfor et uhyggelig tidsskille i norsk mediehistorie.

Verbale utfall.

Riktignok er ikke trusler noe nytt for journalister og redaktører. Telefoner og brev med lite hyggelig innhold er ikke uvanlig. Det er til å leve med, ganske enkelt fordi de kommer fra personer som lar det bli med verbale utfall.Men det finnes dessverre eksempler som er mer alvorlige: Da Marit Haukom - som også er leder for Norsk Redaktørforening - i vinter gikk av som sjefredaktør i Tønsbergs Blad, var en av grunnene at hun systematisk var blitt utsatt for så klare trusler at hun rett og slett ikke orket mer.

Mange trusler.

Under SKUP-konferansen for to år siden svarte hele 40 prosent av de knappe fem hundre deltagende journalister og redaktører at de hadde opplevd trusler som en konsekvens av sin journalistikk. Tallet er mistenkelig høyt, og det kan nok være at enkelte har senket terskelen kraftig for hva som defineres som en trussel. Vi tilhører tross alt en både selvsikker og selvsentrert yrkesgruppe, og det er ikke egnet til å skape stor forbauselse om enkelte har skrytt på seg en trussel eller to. Tross dette forbeholdet viser nok undersøkelsen at trusler mot mediefolk er vanligere enn vi liker å tro.Slik tilhører vi en større verden enn vår egen. World Editors Forum (WEF) - en Paris-basert redaktørorganisasjon - har registrert en markert økning i antall trusler mot mediefolk. Og det er nettopp attentater og trusler fra organiserte kriminelle som skaper denne økningen. Stadig oftere forsøker kriminelle å presse undersøkende og oppegående journalister til taushet. Det gjelder over hele verden, men verst er det i enkelte av de tidligere sovjetrepublikkene samt i et par latinamerikanske land.

Redde medier.

Der kan vi snakke om dette som et samfunnsproblem fordi tause og redde medier blir en garantist for at det ikke rokkes ved de organiserte kriminelles makt. Det må modige medier til for å skape den opinion som skal til for at myndighetene tar den vanskelige oppgaven det er å stå opp mot mektige og farlige forbrytersyndikater.Det er langt fra en slik virkelighet til det vi opplever her i landet. Men når skuddene i Oppegård er så alvorlige, er det fordi vi mer enn aner at en grense er passert. Slike tidsskiller er ikke alltid lett å få øye på mens de trekkes, mye lettere er det å se betydningen av dem i etterkant. Nettopp derfor er det så viktig at Nina Johnsruds historie blir tatt på alvor. Dette er ingen liten episode som Johnsrud og Dagsavisen blir stående alene med.

Skjerpet straff.

Vi har ikke så mange eksempler på at noen er straffet for trusler mot journalister. Men i 2002 avsa Høyesterett dom i to saker der journalister ble truet. Den ene saken gjaldt to journalister i VG, den andre gjaldt en journalist i Stavanger Aftenblad.Og det er verdt å merke seg at landets øverste dommere i begge sakene skjerpet straffen nettopp fordi det gjaldt mediefolk. Høyesterett valgte å se trusselsakene i et ytringsfrihetsperspektiv, og begrunnet strengere straff på følgende måte:"Pressens samfunnskritiske funksjon er ikke bare å avdekke eventuelle myndighetsmisbruk med videre, men også å avdekke og omtale et så betydelig samfunnsonde som den organiserte gjengkriminaliteten representerer (...) Vernet sikres ikke bare ved en vid ytringsfrihet ved søksmål fra personer som mener seg krenket, men også ved strenge reaksjoner mot eventuelle volds- eller trusselepisoder mot vedkommende journalist."

Styrket rettsvern.

For drøye fem år siden tok Riksadvokaten opp behovet for å styrke rettsvernet for grupper som kan være spesielt utsatt for trusler, eksempelvis dommere, politifolk og vitner i straffesaker. I kjølvannet av dette initiativet sendte Norsk Redaktørforening et brev til Justisdepartementet, der man ba om at også mediefolk ble omfattet av dette. Det ble ikke tatt alvorlig nok, og da lovendringen kom, omfattet den ikke journalister og redaktører.Siden den gang har altså Høyesterett vist den veien lovgiveren ikke ville gå, men Johnsrud-saken har på ny aktualisert redaktørenes krav.

Invitasjon.

Men viktigst nå er at det blir oppklart hvem som ville skremme Nina Johnsrud til taushet. Det verste er dersom saker som denne blir liggende i et uoppklart mørke. Det vil virke som en invitasjon til andre kriminelle som har lagt mediefolk for hat. For i sin ytterste konsekvens dreier denne saken seg om hvilke medier vi vil ha i dette landet, og knapt noen ønsker seg medier som trues fra å bruke graverende og kritisk journalistikk mot kriminelle miljøer.