Forførende ord, ikke sant?
Det er faktisk akkurat slik de snakker, de grå mennene i Michael Endes barnebokklassiker "Momo". Tidstyvene kommer til den lille landsbyen der den spesielle, foreldreløse jenta Momo har slått seg ned. Først besøker de barbereren herr Figaro. De presenterer ham for nøyaktige regnestykker som viser hvor mange hundre tusen sekunder han har kastet bort på å småprate med kundene, henge i døråpningen, gå på bar og snakke med sin døve mor. Disse sekundene burde han spare og sette inn i tidsbanken, for så å få dem tilbake - med rente - når han blir 62 år. Hvis han ikke tar ut noe tid, fordobles kontoen hans hvert femte år. Tidsagenten forklarer at hvis Figaro bare sparer et par timer om dagen i 40 år, vil tid tilsvarende ti livslengder akkumuleres. Dette er et tilbud hverken Figaro eller andre kan motstå, og gradvis blir den tidligere så avslappede landsbyen utrivelig, steril og hektisk. For det viser seg nemlig at jo mer tid folk sparer, desto mindre har de og dermed må de spare enda mer.Nå tror jeg ikke
at de koselige danskene ville blitt fanget i en slik ond sirkel dersom de skulle finne på å opprette en liten tidsbank, at avslappede Danmark skulle bli et iskaldt, beinhardt, grått samfunn over natten. Men forførende lureri er det like fullt. De timene du setter inn i banken, vil nemlig alltid føles som mer tid enn de timene du får ut noen år senere - renter eller ikke. Noe ganske annet ville vært hvis tiden ble oversatt til penger, og at lønnen settes inn på en konto som gjør at du kan ta fri noen år senere. Det kunne vært en god idé. De som har selvdisiplin og orden nok kan rett og slett bare gjøre det selv, med en gang. Det kalles sparing. Sommerferien er over. Igjen har mange av oss opplevd hvordan tiden forandrer seg når vi trer ut av det hektiske dagliglivet og roer oss helt ned. Da havner vi i Momos tid. Hun har nemlig all tid i verden, og selv ikke Tidsbankens lokkende agenter får overbevist henne om at lek og historiefortelling er å kaste bort tiden. Momo bruker dessuten mye av sin tid til å lytte. Landsbyens voksne kommer til henne når de krangler, eller er slitne. Hun lytter til dem, og verden blir litt bedre. Momo utstråler ro. Noen mennesker er slik, du føler aldri at du forstyrrer dem, eller tar av tiden deres. De har nok til både seg selv og deg. Hvem vil ikke være en av dem? Men hvordan? Kanskje yoga kan gi deg roen, kanskje en fjelltur kan gi deg fred i sjelen? Men tidsklemma er nærmest blitt en trend, og jakten på mer tid er en del av stresset. Når du er presset opp i et hjørne, har stappfull kalender og skuldrene oppunder ørene, er det ikke en plan til du trenger, nok en avtale å holde, nok et forsett om å bli mer avslappet.Tid er ikke
noe man får, det er noe man tar. Det finnes ingen annen vei ut av uføret enn nettopp å ta seg litt tid, ta den tiden man trenger. Vi blir så vant til at det skal skje noe hele tiden at det krever stor viljestyrke å sette seg ned i en stol i ett kvarter uten å gjøre noe. Ferien er over og hverdagene står i kø helt frem til jul, men er vi heldige, får vi med oss feriefølelsen videre, vi unner oss å puste ut, å ta en pause, å flyte. Å se på en utsikt, et hav, eller inn i et flammende bål, å bare la tiden gå, sånn helt av seg selv, er deilig. Da kan det føles som om tiden er lang, eller at vi er utenfor tiden, eller at vi er midt i tiden - og det kjennes slett ikke ut som om tiden er noe vi kjemper mot.For kampen mot tiden
er et slag vi er dømt til å tape, både i hverdagen og i det lange løp. Det er mye klokere å la seg rive med, henge i døråpningen, gå på bar, småprate og kanskje filosofere litt underveis, for eksempel over disse linjene fra Herman Wildenveys dikt "Nuet":I morgen heter vårt i dag - i går,Og all vår fremtid heter fortid siden.Men det forklarer, at hvert nu vi når,er selve evigheten midt i tiden.
Og alt tilbake og alt frem er skuetFra denne evighetens tinde, nuet.
