VALGET MELLOM Vebjørn Sands guttemenn eller Runar Døvings ofre, ville vært like smertefullt for både menn og kvinner. Heldigvis er dagens menn hverken umodne unger eller ynkelige ofre for kvinnekløkt, men opptrer i mange varianter. Det gjør kvinnene også. Sand skriver i katalogen til "Å bli mann" at ødeleggende mannsidealer dominerer, han etterlyser et maskulinitetsideal som er ansvarlig og forpliktende, og han mener at vi lever i et samfunn med gutter i alle aldre og få voksne. Han beskriver førmoderne stammesamfunns ritualer, og dyrker med patos en slags mytisk maskulinitet. Til Dagbladet sier han også noen setninger om kvinner, nemlig at "Menstruasjonen forbinder kvinnen med en kosmisk verden vi menn aldri kommer i kontakt med. Når kvinner går inn i det sykliske, blir de bærere av et verdenshistorisk ansvar med å føre slekten videre. Og den sykliske dimensjonen er vi menn utenfor som kjønnsart."

Mystikk.

Jeg blir mest fnisete av dette, og ikke bare fordi jeg første gang feilleste at "Menstruasjonen forbinder kvinnen med en komisk verden", som ville vært en riktigere formulering. Vi er mange som hverken føler forbindelsen til den kosmiske verden eller tar del i det verdenshistoriske ansvar. Men denne typen gammeldags, romantisk tenkning omkring kjønnsforskjeller er Sand ikke er alene om. Derfor kan man også ta ham alvorlig, og spekulere på hva synspunktet fører med seg: Antagelig at damer også har et naturgitt, mystisk forhold til barn, og at kosmos eller moder jord har lagt til rette for at det er kvinnene som skal ta vare på de små barna, mens den maskuline, modne, kloke mannen skal stå klar når barna blir eldre. Det er nettopp en slik tankegang Runar Døving argumenter mot når han skriver at "I livmorsfeminismens perspektiv har kvinnen klart å gjøre seg til den naturlige samværspartner til barnet". Døving bruker heller det klassiske grepet tall og statistikk, velbrukt og effektivt gjennom hele kvinnekampen. Nå har han fått svar på tiltale både her og der, ikke minst i en poengtert kronikk av magasinet Fetts redaksjonssekretær Anne Bitsch her i avisen fredag. Men han tar uansett utgangspunkt i det samme likestillingsidealet som har ført kvinnene et godt stykke videre siden 70-tallet.

Rollefrihet

. Jeg trodde en gang at kvinnekampens mål var en likestilling som også betydde at vi skulle slippe alt maset om at menn er sånn og kvinner er sånn, hva som er feminint og hva som er maskulint - og ikke minst, om den utrolig irriterende "lille forskjellen". At når vi bare kom lenger, ville individene bli friere, at alle kunne velge sitt eget livsprosjekt og væremåte, kle seg og ha interesser som de ville. Men vi fortsatt omgitt av forestillinger om hvordan en ekte mann og en ekte kvinne skal være. Våre beste idrettskvinner kler enten av seg eller stiller opp i finstasen for å demonstrere at til tross for muskler, svette, snørr og slit er de faktisk ekte kvinner, feminine som bare rakkeren. Lekebutikkene er det rene kjønnsapartheid, og hva er egentlig vitsen med å få spørsmål om du vil ha rosa eller blått papir når man kjøper en gave til en toåring? Og hvorfor ropte jeg ikke at jeg ville ha grønt? Ekte kvinner sminker seg og elsker å være feminine (hva nå det er). De setter barna høyest av alt, er opptatt av shopping, og er avhengige av sjokolade. Det er absolutt lov til å være mye mer, men man må alltid ha et lite glimt i øyet og minst en av disse egenskapene for å være ekte kvinne. Menn møter andre krav.

Trangt.

Undersøkelser om alt fra kartlesning til reisevaner eller musikksmak tolkes slik at kjønnsmotsetningene trer frem, som for eksempel Aftens surrealistiske sak om bruken av Marka tidligere i uken, der det kom frem at kvinner plukker bær og menn sykler. Underholdningsverdien er kanskje stor, men jeg tror den endeløse rekken av slike motsetningene påvirker oss, gir oss trangere rammer og gjør oss mer usikre hvis vi ikke passer inn i "vår" kategori. Kanskje er denne besettelsen av kjønnsforskjeller mest et uttrykk for navlebeskuelse. Vi kan jo håpe at det er et tegn i tiden at filmskaper Margreth Olin ikke lager "Kroppen min 2", men har startet nestekjaerlighet.no, en aksjon for en mer human asyl- og flyktningepolitikk. For i virkeligheten er det større variasjon innad i hvert kjønn enn mellom kjønnene generelt. Vi er blitt mer like, og har overtatt deler av hverandres roller. Det gir alle større frihet, og større muligheter. Antagelig er det et ledd i denne endringsprosessen at mannsrollen er så i vinden: Døving og Sand har følge av Per Maning, som også har en utstilling han relaterer til temaet. Og Per Kristian Bjørkengs kommentar her i avisen forrige helg om "Harrytassens siste pip" ble sammen med Døvings kronikk heftig debattert på Aftenposten-nettet, og flere innlegg er også trykket i papiravisen.

Snert.

At verden faktisk går fremover bekreftes heldigvis av debatten. På Aftenposten.no er nemlig ikke bare klassisk kvinnekampsretorikk eller bitre menn, men fullt av innlegg med snert og humor. Her er par smil som kan bære oss videre gjennom rollemaset:
"Nå må vi kvinner få lov til å være ekte kvinner og slippe instinktene løs. Vi har lenge måttet late som om det er en høflig og velutdannet mann vi vil ha. Egentlig er vi bare ute etter et deilig støkke som vi kan ha oss med etter shoppingrunden. Nå må vi få lov til å uttrykke dette uten å møte fordommer".
"Jeg kan BÅDE tørke barnespy, diarébleier OG rygge med tilhenger. Harrytassene er ikke tapere. Vi er halvstuderte røvere som er vant til å snu på en femøring".
Og, min favoritt, fra signaturen mamazon:
"Nå har de luktet lunta, jenter - det å spille offer og undertrykt fungerte jo bra en stund, men nå er det nok på tide å diskutere nye innfallsvinkler til å ta over all makt. Vi møtes der dere vet, alle ideer til ny strategi mottas med takk".