I REALITETEN er det lobbyister i Washington og kampanjebidragsytere som krever akkurat det motsatte, som favoriseres. Amerikas egne jordbrukssubsidier bidro nettopp til å ta livet av, i hvert fall for denne gang, den såkalte Doha Development Round (forhandlingsrunden i Verdens handelsorganisasjon - WTO). Den skulle gi fattige land nye muligheter for økt vekst.Subsidier skader bønder i utviklingslandene fordi de fører til høyere produksjon - og lavere globale priser. Bush-regjeringen, som angivelig har sterk tro på frie markeder rundt om i verden, har i virkeligheten nesten doblet størrelsen på jordbrukssubsidiene i USA.

Bomull-bøndene.

Bomull illustrerer problemet. Uten subsidier ville det ikke lønne seg for amerikanere å produsere mye bomull. Subsidiene bidrar til at USA er verdens største bomullseksportør. Ca. 25 000 rike amerikanske bomullsbønder deler tre-fire milliarder dollar i subsidier mellom seg - der det meste av pengene går til en liten del av mottagerne. Den økte tilførselen presser bomullsprisene. Bare i Afrika sør for Sahara blir ca. 10 millioner bønder skadelidende.Sjelden har så få gjort så mye skade for så mange. Skaden blir desto større når vi tar i betraktning hvordan Amerikas handelssubsidier bidro til Doha-forhandlingenes sammenbrudd.Heller enn å være villig til å avvikle landets bomullssubsidier, tilbød Amerika å åpne det amerikanske markedet for import av bomull - en i alt vesentlig betydningsløs PR-manøver, som raskt slo feil. Amerika eksporterer bomull på grunn av landets enorme subsidier - og ville importert lite, selv om formelle hindre ble fjernet.

Til veggs i WTO.

Slik sett har forhandlinger om handel i den senere tid et surrealistisk preg - uansett utfallet av dem, vil bomullssubsidier måtte avvikles i siste instans. Brasil - som er frustrert over Amerikas steile holdning - brakte en sak mot amerikanske bomullssubsidier inn for WTO. Organisasjonen kom til samme konklusjon som de aller fleste økonomer: Subsidiene vrir verdenshandelen og er derfor forbudt.Stilt overfor WTO-kjennelsen vil USA prøve å oppfylle lovens bokstav og unnvike dens ånd ved å gjøre endringer i subsidie-programmet for å sikre "teknisk" samsvar. Men disse forsøkene vil nesten garantert mislykkes: Til slutt vil bomullssubsidier bli fjernet, selv om det kan ta år.

EU-eksporten.

EUs subsidier er selvsagt mye større. Men i motsetning til USA har Europa gjort noen forsøk på å redusere dem, særlig eksportsubsidiene. Mens eksportsubsidier åpenbart er mer "handelsvridende", er Amerikas bomullsstøtte og andre amerikanske subsidier faktisk nesten like ille. Når subsidier fører til økt produksjon med liten økning i forbruket, som er typisk når det gjelder landbruksvarer, fører høyere produksjonsutbytte direkte til større eksport. Det slår direkte ut i lavere priser for produsentene, lavere inntekter for bøndene og mer fattigdom i den tredje verden - inkludert millioner av bomullsbønder som sper på sine inntekter under delvis regnfattige forhold.Amerika og andre høyt utviklede land er de virkelige taperne etter Doha-forhandlingenes endelikt. Dersom Bush-regjeringen hadde innfridd forpliktelsene sine, ville amerikanske skattebetalere ha nytt godt av at enorme jordbrukssubsidier ble fjernet - en virkelig velsignelse i denne tid med gapende budsjettunderskudd. Amerikanerne ville også ha kommet bedre ut av det som forbrukere - med økt tilgang til et utvalg av billige varer fra fattige land.På samme måte ville innvandringspresset blitt redusert, fordi det er de enorme inntektsforskjellene, mer enn noe annet, som får folk til å forlate sine hjem og familier for å utvandre til USA. Et rettferdig handelsregime ville bidratt til å minske denne forskjellen.

Ustabiliteten.

Innbyggere i de høyt utviklede landene over hele verden har alle også utsikt til å høste fordeler av en bedrestilt verden - særlig en verden der det er mindre fattigdom og færre mennesker står ansikt til ansikt med håpløsheten. For vi lider alle under den politiske ustabilitet som slik håpløshet gir næring til.Men det er Amerika som kanskje nå har mest å vinne på å gjenopplive Doha-forhandlingene gjennom et mer troverdig og generøst tilbud. Amerikas innflytelse i verden har lidd store nederlag de siste årene. Bush-administrasjonens hyklerske bruk av retorikk om det frie markedet mens den selv følger en proteksjonistisk politikk, har gjort vondt verre.Amerikas nasjonale interesser krever følgelig en endret politikk. Men det finnes også en annen sterk logisk begrunnelse for det: Å behandle dem som er fattigere og svakere rettferdig, er moralsk riktig.
Oversatt av Unni Grønvold