I ET MØTE med omkring 200 studenter på Menighetsfakultetet i Oslo onsdag sa kultur- og kirkeminister Trond Giske at statskirkedebatten også handler om makt: Hvem skal styre Den norske kirke? Rett etter reiste en student seg og spurte statsråden hva et trossamfunn er. Han fikk ikke noe godt svar. Denne scenen er illustrerende for statskirkedebatten, fordi her møter den pragmatiske politikeren et spørsmål som krever prinsipiell refleksjon. Ved en rekke anledninger har Giske sagt at det er lett å bli enige om de prinsipielle sidene, hvorpå han hurtig vender diskusjonen tilbake til kravet om å bevare og styrke en åpen og inkluderende folkekirke. Statskirketilhengerne kan ikke få gjentatt ordene ofte nok.I realiteten fremstår disse trylleordene som begrunnelse for en makt som utfolder seg i gråsonen mellom politikk og religion. En debatt som burde ha vært en unik anledning til å diskutere statens forhold til tros- og livssynssamfunn, har langt på vei endt i en snever debatt der både statsråden og andre tegner kirkevirkeligheten i sitt eget bilde. Det er et bilde som mer appellerer til frykt og usikkerhet enn kirkehistorisk forståelse.

Store endringer.

Den norske kirke har forandret seg kraftig de siste 25 årene. Generelt kan endringene beskrives ved at kirken i dag fremtrer med en helt annen vekt på det sjelesørgeriske og diakonale enn tidligere understrekning av tradisjon, moral, synd og misjon. Organisatorisk er det typisk for utviklingen at Kirkens Nødhjelp og Kirkens Bymisjon har en langt sterkere posisjon i norsk offentlighet enn Normisjon, som antagelig er ukjent for de fleste og som er en videreførende sammenslåing av den gamle indremisjonen og santalmisjonen. Så sent som omkring 1980 var det menn, biskoper og kristne organisasjoners generalsekretærer som ga kirken et ansikt. Noen av dem sto Kristelig Folkeparti nær. Bildet var selvsagt nyansert den gangen også, men det er neppe tvil om at kirkeledernes konservatisme i en rekke spørsmål, som i likestillingskampen, fikk mange til å vende ryggen til kirken. Det vil ikke være overraskende dersom det blir påvist at flere forlot kirken på denne tiden enn under helvetesdebatten på 1950-tallet.

Ny presterolle.

Utover 1980-tallet vant nye holdninger frem. Antallet kvinneprester økte og de begynte å få ledende posisjoner. Prestene førte en solidarisk lønnspolitikk, samtidig som presterollens offentlige uttrykk endret seg. Mens det noen år tidligere vakte store overskrifter at en biskop anbefalte prestene å ikke døpe barn av samboende, er slike overskrifter preget av kulturkollisjon blitt mer sjeldne.I dag sees presten langt oftere i en offentlig sjelesørgerposisjon ved ulykker og tragedier i lokalsamfunn. Rollen er endret i mediebildet.Utviklingen har også i betydelig grad vært påvirket av internasjonalt solidaritetsarbeid. Makt- og demokratiutredningens undersøkelse av norske eliter viser at den kirkelige er den mest radikale på en rekke områder, ikke minst i miljøspørsmål. Den står også nærmest befolkningen forøvrig når det gjelder inntekt. Følgende påstand er ikke urimelig: Aldri har Den norske kirke stått nærmere sitt folk enn i dag. Spørsmålet blir dermed i hvilken grad statskirkeordningen har hatt innflytelse på denne utviklingen? Her mangler det empiri, men antagelig kan det påvises at dagens kirkebilde i stor grad er et resultat av autonome prosesser og indrekirkelige kamper. I et større perspektiv har neppe regjeringens bispeutnevnelser hatt så mye å si for utviklingen. Derimot har den allmenne samfunnsutviklingen og sekulære holdninger selvsagt påvirket kirkens medlemmer.

Bevisbyrde på Giske.

I den grad dette er riktig, faller bevisbyrden tilbake på kultur- og kirkeminister Trond Giske: Hva er det som tilsier at denne utviklingen ikke kommer til å fortsette? Det kan argumenteres svært godt for at dersom vi skal beholde den kirken Giske ønsker, må båndene til staten løsnes. Det er neppe tilfeldig at forandringene løper parallelt med reformprosessene og økt selvstendighet. Fra Hans Nielsen Hauges tid og frem til i dag går det en tydelig linje der kirken som statskirke er blitt mindre og mindre, mens den vokser som trossamfunn, både i selvforståelse og i vilje til å gi avkall på egne privilegier. Hvordan det er mulig å argumentere for statskirke og samtidig svare godt og reflektert på hva et trossamfunn er, er ingen enkel oppgave, men det tilligger statsråden og statskirketilhengere å svare på studentens utfordring.
Kultur- og kirkedepartementets høringsfrist for stat-/kirkeutredningen går ut i dag.