Norge har lenge vært det eneste landet i verden som har hatt to delvis statseide oljeselskaper som har konkurrert hjemme og ute.

Derfor var det enkel matematikk å regne seg frem til at disse to selskapene på et tidspunkt ville bli ett.

De fleste andre land har skaffet seg nasjonale "energichampions." Det er det Norge nå får – spørsmålet blir bare når Statkraft finner sin plass i dette?

Om det er mulig uten at Konkurransetilsynet og ESA griper inn.

Takk til Putin

Det siste lille puffet som skulle til for å få til denne fusjonen, het Stockman.

Hydro har i årevis oversolgt sine muligheter på det gigantiske Stockman i Barentshavet.

Når Gazprom sa nei til utlendinger, sto plutselig Hydro ganske ribbet tilbake.

Selskapet mangler prosjekter etter Ormen Lange, der Shell overtar operatøransvaret så fort det er ferdig utbygget.

Uten betydelige funn hjemme og suksessløst ute, måtte Hydro skaffe seg en partner.

Når de to norske fant sammen skyldes nok det sammenfall av to ting.

Dette var den politiske mest gangbare løsningen, og det sikret at Eivind Reiten ville ha en finger med i olje- og gassektoren.

Forsøkt før

Forløpet til denne fusjonen er ulik forsøket for snart tre år siden. Midt under den såkalte Iranskandalen, var det fusjonsforhandlinger mellom Hydro og Statoil. Men de strandet.

Den gang lignet det mer på et kupp, hvor lillebror Hydro overtok storebror Statoil.

Nå holder det å se på sammensetningen av den nye konsernledelsen for å se at kjøttvekten rår.

Men det nye selskapet, som så langt er navnløst, får ingen lett vei fremover.

Det er to ganske ulike kulturer som her skal smelte sammen. Ikke bare det, men to selskaper som ute og hjemme sjelden har hatt så mye pent å si om hverandre.

Smøres med penger

Da Hydro i sin tid slukte Saga Petroleum, løste de det med å betale ut de fleste Saga-ansatte.

Med dagens oljepris har Statoil råd til å betale seg ut av overtalligheten. Slikt smører en fusjonsprosess.

Er dette så bra for Norge?

Ja, om en med Norge mener olje og gassektoren. Slagkraften ute øker. Men det ser ikke så pent ut at Eivind Reiten i det delvis statseide Hydro er styreformann i Statoil.

I tillegg til at delvis statseide Yaras ( tidligere Hydro agri) direktør, Thorleif Enger, er styreleder i det delvis statseide Telenor.

Listen over koblinger kan gjøres lenger.

Dette blir mye makt samlet på få hender. Det å gi mer makt til noen få direktører, er ikke bra for Norge.

Så her bør regjeringen som den største eieren vise noe mer fantasi i valg av styreformenn.

---

Du finner Alf Ole Asks blogg her.