LINDGREN SKREV for barn fordi "barn skaper mirakler når de leser", forklarte hun. Kanskje er det derfor vi husker fortellingene så godt? Lindgren ga oss ingrediensene som skulle til, vi leste, og miraklene festet seg i oss. Men den aller første boken hun fikk utgitt, er så godt som glemt. Det var nemlig ungpikeboken "Britt-Mari lättar sitt hjärta" i 1944, som vant annenprisen i Rabén & Sjögrens konkurranse. Dette forlaget skulle bli Lindgrens resten av livet, og hun arbeidet også der i mange år som barnebokredaktør. Etter sin forholdsvis sene debut som 37-åring, ble det fart på sakene. På løpende bånd fulgte Pippi Langstrømpe (1945), Mesterdetektiven Blomkvist (1946) og Alle vi barna i Bakkebygrenda (1947).

Suksess.

"Pippi Langstrømpe" ble en umiddelbar suksess, om enn kontroversiell. Året etter utgivelsen raste en stor debatt om moralen i en bok der hovedpersonen strør sukker på gulvet og spiser en hel bløtkake. Den anarkistiske, rødhårede jenta har siden vært gjenstand for mange diskusjoner. Men om Pippi gjør hva hun vil, er hun likevel snill. Det er mer enn man kan si om Karlsson på taket, en passe tykk mann i sin beste alder. Han roter til livet til Lillebror, er umulig å kontrollere og tenker bare på seg selv. Det gir mye pirrende glede i slik forbudt oppførsel.Emil er også en gutt som gjør forbudte ting, men i en realistisk ramme. Hans eventyr er blant annet inspirert av Astrid Lindgrens fars opplevelser som gutt i Småland. Emil var den av figurene som sto Lindgrens eget hjerte nærmest, og hun forteller at hun gråt da hun skrev de avsluttende linjene i den siste boken, gråt fordi hun aldri ville få være så nær ham igjen: "Emil smilte bredt. Det var det, da, sa han. - Vi får se. Og så ble det kveld og natt, og alle sov rolig og fredelig, og snøen falt over Katthult og hele Lønneberget og hele Småland."

Mytisk.

Lindgrenekspert og professor Vivi Edström har skrevet mye klokt om Lindgrens bøker, og skiller "Mio, min Mio" (1954), "Brødrene Løvehjerte" (1973) og "Ronja Røverdatter" (1981) ut som en egen suite i forfatterskapet. De er alle nære mytene, er på sett og vis moralfilosofiske og har en komplisert fortellerstruktur. (Og apropos fortellerstruktur, neste gang du leser eller ser Emil, legg merke til den lure og sjarmerende fortelleren. Hvem er det, egentlig?)Det er kanskje blant disse tre bøkene mange voksne har sine favoritter. Min egen yndlingsbok er "Mio, min Mio", og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leste historien om foreldreløse Bo Vilhelm Olsson som finner en ånd i en pilsflaske og fraktes til Landet i det fjerne, der hans far Kongen bor. Faren har lengtet etter sønnen like mye som sønnen har lengtet etter faren, og forteller også sønnen at hans riktige navn er Mio. Mio opplever noen lykkelige dager i Landet i det fjerne, i sin far Kongens rosenhage sammen med vennen Jum-Jum og hesten Miramis. Men det er ikke noe paradis uten et helvete, nemlig den døde verdenen i Landet Utenfor. Dit reiser Mio for å oppfylle sin skjebne, nemlig å gå til kamp mot den onde ridder Kato, som har en klo av jern og et hjerte av sten.

Sorg og savn.

"Mio, min Mio" er en vakker, rørende, trist og grusom historie, om sorg, savn og mot, og om at kjærligheten er det nødvendigste av alt. Romanen er også helt spesiell rent språklig, stilen er høystemt og gjentagelsene mange. Leseren blir nærmest suggerert inn i fortellingen, som i et klassisk eventyr. "Mio, min Mio" og "Brødrene Løvehjerte" viser aller tydeligst hva som gjør Astrid Lindgren til en så stor forfatter: Hun er ikke redd for å skrive om det vonde og vanskelige. Det er best å si det som det er, og i verden er det også sult, sykdom, savn, lengsel, ensomhet og død. I disse bøkene, som ikke er skrevet for de minste barna, er det selve temaet. "Brødrene Løvehjerte" kalte hun selv en trøstebok, siden himmelen ikke lenger finnes. "Den sagan har dom inte kvar. Och då tenkte jag, man kan jo kanske ge dom en annan saga som dom kan värma sej vid lite grann i väntan på det oundvikliga slutet". I andre bøker er skyggesidene mer perifere, som de gamle og sultne i "Emil", Abbe og hans alkoholiserte far i "Marikken" eller i "Rasmus på loffen".

Idyll.

Men noen fortellinger er ren idyll, som i Bråkmakergata eller aller mest i bøkene om Bakkebygrenda. Her er knapt noe annet enn lek og moro fra morgen til kveld, og bøkene er sterkt inspirert av Astrid Lindgrens egen barndom i Vimmerby, en usedvanlig god og trygg barndom, med mye rom for lek. - Det var underlig at vi ikke lekte oss ihjel, har hun selv sagt. Biografen Margareta Strömstedt stiller spørsmål ved nettopp det, hvordan kunne Lindgren skrive så troverdig og innsiktsfullt om barn som ikke har det bra, når hun selv hadde vokst opp i rene paradiset? Kanskje er det den sterke evnen til empati, og det intense ønsket som Lindgren hadde om at alle barn skulle ha det slik hun selv hadde det, et ønske som kanskje gjorde at hun så manglene ekstra tydelig.

Fikk barn i skjul.

Men Lindgren hadde så visst sine vanskeligheter, forteller Strömstedt videre, om enn i voksen alder. Som attenåring ble hun gravid med sin sjef, redaktøren i lokalavisen. Hun flyttet til Stockholm for å holde det hemmelig for småbysladderen, og fødte barnet på det eneste sykehuset i Norden der hun ikke måtte oppgi farens navn, nemlig i København. Lille Lasse bodde hos fosterforeldre i Danmark, så et år hos hennes egne foreldre, før hun giftet seg og kunne ta ham til seg. Disse årene i Stockholm var både fattigslige og triste, alle pengene gikk med til reiser for å besøke Lasse. Hun har senere fortalt at en av hennes største leseropplevelser var Hamsuns "Sult":". . . alt blander seg til en eneste intens følelse av lykke over boken og samhørighet med den unge Hamsun og alle andre som gikk og sultet i verdens byer. Som jeg for eksempel, nåja, nåja, jeg sultet ikke tilnærmelsesvis så bittert som Hamsun, som gikk der borte i Kristiania og tygget på en treflis, her i Stockholm var det bare slik at jeg aldri kjente meg riktig mett. Men det var nok til at jeg kunne identifisere meg med den skrullete unge mannen i Kristiania - og tenk at han kunne skrive en så gripende og urimelig morsom bok om sult."

Livsvisjon.

Astrid Lindgren har skrevet seg inn i hjertene til barn over hele verden. Vivi Edström trodde lenge magien lå i språket, i de sprelske ordlekene, rytmene og stilen. Men etter hvert så hun at selv dårlige oversettelser virker, og at det er selve livsvisjonen og skrivemåten, noe vitalt og ømt, som bergtar og rører leseren. Vi husker fortellingene hennes så godt fordi de lærer oss så mye klokt og viktig om livet: Å være frie, leke, le og ha det moro, men også å ta ansvar og være omsorgsfulle og modige. Livet er fullt av både godt og vondt, og det gode er alltid verdt å kjempe for - selv om det betyr å rive Ridder Katos stenhjerte ut av brystet på ham, slåss mot okkupasjonsstyrker i Kirsebærdalen eller hoppe over Helvetesgapet. Kilder: Vivi Edström: Astrid Lindgren - vildtoring og lägereld, Margareta Strömstedt: Astrid Lindgren, en livsskildring. www.astridlindgren.seTakk til Norsk Barnebokinstitutt