Etter at EU-kommisjonen nylig foreslo at unionen må forplikte seg til å kutte utslippene av klimagasser med 20 prosent innen 2020, har norske politikere begynt å røre på seg igjen. Dels har de hentet frem litt gamle løfter, og dels har de kommet med nye. En aldri så liten CO2-mål-auksjon er på gang igjen. Det er lenge siden sist.

20, 25 30...

KrF og Venstre vil kutt med 30 prosent, Høyre vil kutte med 20-25 prosent, Regjeringen med miljø-Bjørnøy i spissen har antydet 20 prosent eller kanskje 30 prosent. At SV, ifølge partiprogrammet, mener at utslippene må halveres innen 2020 er tydeligvis allerede malt i stykker i den rødgrønne regjeringskvernen. Bare Fremskrittspartiet har droppet å delta i debatten - Neppe, svarte partiformann Siv Jensen da hun ble spurt om hennes parti vil sette et mål.

1989-auksjonen.

Selvsagt er det viktig med mål i miljøpolitikken. Det store spørsmålet er om slike mål settes for å ha noe å strekke seg etter, eller om det skal oppfattes som en tallfestet forpliktelse. Norske politikere har tradisjonelt tilhørt verdenseliten i å sette miljømål, men ikke alltid vært like opptatt av å oppfylle dem. Forrige gang det var "CO2"-auksjon på Stortinget var våren 1989 da Brundtlandkommisjonens rapport ble behandlet. Senterpartiet vant den heftige budrunden med å programfeste halvering av de norske CO2-utslippene innen år 2000. Stortinget vedtok til slutt stabilisering på 1989-nivå innen 2000. Ikke noe av dette ble gjennomført. Norges CO2-utslipp er i dag mer enn 12 prosent høyere enn de var i 1989...Miljøområdet har tradisjonelt vært et område hvor partiene måles etter målene de går til valg på, og ikke hva de etterpå gjør for å oppfylle dem.

Bredt forlik?

Men i tillegg til denne "konkurransen" om hvem som vil kutte mest, har fremtredende politikere fra alle de nevnte partier sagt et rungende ja til et forslag fra Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet om et tverrpolitisk klimaforlik. I løpet av våren skal Regjeringen foreslå, og Stortinget vedta både et nasjonalt CO2-mål og sektorvise klimaplaner. Det siste er noe helt nytt i Norge. For å snu den mangeårige trenden med årlig økte utslipp må det nemlig sterk lut til. Norge må foreta betydelige investeringer og omlegginger for å klare både Kyoto-målet, og et nytt 2020-mål. Noe av jobben kan løses med kvotekjøp og klimatiltak i u-land, men slike mekanismer skal ifølge Kyoto bare være supplerende tiltak til hovedjobben på hjemmebane.Oppskriften på hvordan jobben skal gjøres skal legges i disse planene: Separate mål for samferdsel, industri, oppvarming osv. må inneholde så omfattende ingredienser at klimapolitikken må være mest mulig stabil, uansett om det kommer en ny regjering i 2009.Hele gjengen, fra Børge Brende (h) og Gunnar Kvassheim (v) til Tore Nordtun (a), Kristin Halvorsen og Helen Bjørnøy (sv) har sagt at de vil legge seg i selen for å få til et slikt forlik. Lett blir det ikke, men det er kanskje mulig selv om Brende og Nordtun helt sikkert kommer til å krangle heftig om støtteordningene til fornybar energi. Brende vil ha nye regler. Nordtun vil ikke røre dem Regjeringen har vedtatt.

Kan bli avpolitisert.

Men er et slikt forlik egentlig det beste for miljøet? Politisk diskusjon og press på Regjeringen fra opposisjonen er viktig for å holde momentum i noe så viktig som klimapolitikken. Skulle man klare en stor rørende enighet om klimatiltakene er det absolutt en mulighet for at miljødebatten igjen avpolitiseres. Sammen skal vi løfte, sammen kan vi glemme. Det skjedde på 1990-tallet.Det er viktig både for den nasjonale miljømoralen og som et internasjonalt signal, at Norge setter et ambisiøst mål for klimakutt innen 2020. Det er enda viktigere at det vedtas en detaljert politikk for hvordan målet skal nås. Og det er aller viktigst at det vedtas delmål for hver eneste stortingsperiode frem til 2020. 13 år frem i tid er veldig lenge i politikken. De fleste av dagens stortingsrepresentanter er da borte vekk fra rikspolitikken, og vil ikke bli stilt til ansvar hvis målet ikke nås. Men de kan nagles for å ikke nå et delmål fire år frem i tid.

Glem 2050.

Den tiltagende debatten om hvor mye man skal kutte utslippene med innen 2050 er egentlig totalt uinteressant. Om man sier 50, 60 eller 80 prosent er bare en useriøs lek med tall. Om 43 år må ingen av dagens politikere stå til ansvar. Noen er kanskje på aldershjem, men de fleste er forlengst blitt en del av naturens eget CO2-kretsløp...