Den norske forfatterforeningens opptakspraksis debatteres igjen, etter at NRKs Bokprogrammet laget en sak om den bestselgende serieromanforfatteren Frid Ingulstad, som fikk avslag på sin søknad om medlemskap. Hun oppfylte nemlig ikke kriteriene, som er å ha publisert minst to bøker med litterær kvalitet. Ingulstad ble både litt lei seg og forundret. Hun trodde Forfatterforeningen var en fagforening, og syntes det var vanskelig å få tak på hva litterær kvalitet betyr. Det er ikke rart, hva kunst er er en debatt som aldri blir ferdig. Men Forfatterforeningen mener altså at de kan se hvor grensen går.

Det litterære råd.

.Foreningen har nå 516 medlemmer. Hvert år søker 20- 30 forfattere innpass, sier leder i det litterære råd, Ann Kavli, til Dagbladet.no. Det er rådet som vurderer kvaliteten, og rundt halvparten kommer inn. Siden Ingulstad søkte for 15 år siden, har ingen serieforfattere meldt seg. Formann i Forfatterforeningen, Anne Oterholm, sier til NRKs "Her og nå" at det ligger mye kompetanse hos de ni forfatterne i det litterære råd, og at "vi bruker mye penger på det og vi bruker mye tid på å utvikle den kunnskapen vi trenger på å kunne vurdere litterær verdi". Hvis man vil være spydig, går det an å spørre om medlemmene virkelig synes det er riktig å bruke mye tid og penger på å holde 10-20 forfattere som årlig ønsker medlemskap utenfor? Selv om kanskje flere hadde søkt dersom det var en åpnere forening, må det da være et begrenset antall som ønsker å delta?

Skitt og kanel.

Hvis man heller vil være forståelsesfull, er det verdt å merke seg noe annet Oterholm sier, nemlig at det hadde vært veldig trist dersom Forfatterforeningen - akkurat som alle andre i samfunnet - hadde gått med på at "alt er likt". Forfatterforeningen er altså en slags siste skanse når det gjelder å skille skitt og kanel i norsk litteratur. Dette høres verdifullt og prisverdig ut. Men hvem har glede av det? Forfatterne selv, opplagt. Og kan hende bidrar nivået på debatten til at deltagerne i dette lukkede forumet blir bedre forfattere, noe som igjen kommer leserne til gode. I tillegg deler foreningen ut stipender både til medlemmer og ikke-medlemmer, og har dermed innflytelse på hvem som får skrive norsk litteratur.

Lyst og glede.

Men Oterholm tar feil i sin påstand om at alt er likt. Innenfor kulturgenrene er det slik at grensene for høyt og lavt, eller fint og folkelig, flyter, og at stadig færre er interessert i å opprettholde dem. Men at båsene bryter sammen, betyr ikke at alt får samme verdi. Det betyr at våre verdivurderinger blir mer individuelle. Vi får alle større valgmuligheter og færre fordommer. Evnen til å til å gjenkjenne kvalitet blir neppe mindre, mens lysten og gleden antagelig blir større. Krimbøker var en gang pinlig å lese, nå er genren blitt en naturlig del av litteraturen, både den gode og den dårlige. Serielitteratur er det i dag knapt noen som tør innrømme offentlig at de leser (unntatt på hytta), men bøkene til Frid Ingulstad og hennes kolleger selger i enorme opplag. Om noen år er det sikkert ingen som gidder å skamme seg over det lenger heller. Det er allerede vanlig at lærere oppmuntrer elever til å lese alle slags bøker, og godt er det. Anne Oterholm synes det fungerer greit i dag, med to ulike kretsløp. Et for litteraturen, med forlag, bokhandlere, anmeldere og normalkontrakten - og et for kioskbøkene, der forfatterne ofte skriver mange bøker i året, de selges billig og finnes overalt. Men disse to kretsløpene er ikke så adskilte som de en gang var. At arbeidsmetoden og distribusjonskanalene er forskjellige virker dessuten som et irrelevant kriterium.

Grensepatruljer.

Uansett, som formann Oterholm poengterer, det er selvsagt Forfatterforeningen selv som bestemmer hvem som skal bli medlemmer og hvilke krav som skal stilles til dem. Men det er av interesse for lesere flest å diskutere hva slag litteratursyn som råder blant dem med definisjonsmakt. På en glidende skala fra søppel til kunstverk, virker det meningsløst å bruke kreftene på å definere hvor på millimeteren grensen går. At kvalitetslitteraturen blir dårligere av at man slapper av på grensepatruljeringen, er også vanskelig å tro. For i virkeligheten forholder hverken lesere, anmeldere eller forlag seg til om en bok er skrevet av et medlem av lauget eller ikke. Vi leter etter magien, opplevelsen, følelsen, erkjennelsen - det som gjør at vi fortsetter å lese, å søke nye utfordringer og utvide horisonten.