Den siste Trabant i mitt tidligere nabolag Lichterfelde sørvest i Berlin, var i mine øyne forvandlet til et sørgelig monument. Hensatt i utkanten av traseen der muren gikk, var det gråbrune, fargeløse skroget medtatt av vær og vind, uten frontrute og med panseret gapende åpent som kjeften på en død mus. Støtfangeren på snei og dekkene i langt fremskreden forvitring. På dette vraket av en bil, (modellserie 601 fra 1964) som ennå bar gamle sovjetiske kjennetegn, hadde kommunens oppsynsmann klistret en grønn seddel: "Kjøretøyet er ulovlig hensatt på offentlig plass. Dersom det ikke hentes innen to uker fra dags dato, vil det bli fjernet på eierens regning". Prøyssisk pliktoppfyllelse kjenner fremdeles ingen grenser - den tidligere eier befant seg vel forlengst et sted hinsides Ural.

Nesten som en Sputnik!

Men i år skal det feires 50-års jubileum med fester og parader, først og fremst i Zwickau sørvest for Chemnitz i delstaten Sachsen, der den første Trabant - populært kalt Trabi - sto ferdig 7. november 1957. På dagen 40 år etter Oktoberrevolusjonen i Russland, og i samme år som Sovjetunionen skjøt sin Sputnik opp i rommet.Sputnik og Trabant har samme betydning - reisefelle - og østtyskernes navnevalg for sin folkevogn reflekterte en ambisjon som vi i dag trygt kan kalle patetisk. Kun to mann skulle til for å produsere kunststoffbilen - én brettet og én limte. Slik lød i hvert fall en av de tallrike, men tørre Trabi-vitsene som DDR-borgerne selv visstnok lo av, selv om de kanskje heller burde grått.

Hånflir.

På vestsiden av muren sto de andre tyskerne og lo de også, en hånlatter over de ulykksalige naboenes hjelpeløse forsøk på å henge med i en teknologisk utvikling de var dømt til å falle av med sitt politiske system. Det var ikke mangel på ingeniørkunst, men kommunistpartiets forstokkede ledere som hindret østtysk innovasjon generelt og videreutvikling av Trabant spesielt. Dette fikk i årevis tragiske følger for befolkningen i DDR, inntil det brast. Så ynkelig og spinkel, så ekkel og stinkende med putrende totaktsmotor virket denne bilen, at den lenge bidro til den tysktyske fremmedgjøringen.Hele Vest-Europa sluttet å le av Trabant sommeren og høsten 1989. Først så vi karavaner av de små plastbilene som førte DDR-borgere til Ungarn på en ferietur som denne gang ble veien til frihet. I juni klippet utenriksministrene fra Budapest og Wien det første hull i jernteppet, og det var ikke mange av eierne som nølte med å overlate Trabi'ene til sin egen skjebne, da de kunne stikke til fots gjennom åpningen.

Kultobjekt.

Men de virkelige horder av Trabant'er veltet inn i Vest-Berlin med Murens fall 9. november og skapte den symbolvirkning som gjorde den lille bilen til det kultobjekt den er i dag. Over tre millioner eksemplarer ble produsert inntil siste bil rullet ut av fabrikken i Zwickau 30. april 1991. Hele 52 000 Trabi'er er fortsatt registrert i Tyskland, og mange ruller også på veiene i andre tidligere østblokkland. I Berlins gater kjører i dag noen gamle, men opp-stæsjede Trabi'er rundt som gjøglervogner med entusiastiske turister som har det moro, men uten å få med seg noe snev av det ekte DDR. Om ikke mange år vil også den siste Trabi være henvist til museum, sammen med siste rest av Muren. Det er vel best slik, bare vi ikke glemmer hva som lå bakenfor.