SAMFUNNSANSVAR høres så greit ut. I virkeligheten er det svært ubehagelige saker. Det handler om hvordan barn holdes i slavelignende arbeidsforhold i India. Om hvordan betalingssterke gjestearbeidere fyrer opp under sexhandelen med fattige kvinner og barn i Asia og Afrika. Det handler om økonomisk dobbeltmoral, trippelmoral og kvadruppelmoral.

Ubehag.

700 deltagere fra 70 land deltok nylig på Utenriksdepartementets konferanse "Partnerships for Sustainable Development" i Oslo. Temaet var utenlandske bedrifters samfunnsansvar i fattige land.Her var Nobelprisvinner Muhammad Yunus fra Grameen Bank. Her var miljøpredikant Al Gore. Her var næringslivet, myndigheter og en stor mengde frivillige organisasjoner.Det er enkelt å snakke om sikkerhet, anstendig lønn og retten for arbeidere til å organisere seg. Det er også greit å legge pannen i alvorlige folder og "adressere HIV/AIDS-problematikken". Like enkelt er det ikke å si nei til lukrative oppdrag i Afrika basert på korrupsjon, eller å holde de ansatte i buksene når arbeidsdagen er over og sexmarkedet lokker.Men slikt er åpenbart for nært og påtrengende når de innflytelsesrike diskuterer samfunnsansvar. Her er det tilfredsheten som rår. De gjør en snill og viktig jobb, og de er her for å ha det hyggelig.

Talefrihet.

Det er grunn til å reagere når selvsikkerhet og selvbehag preger podiet der ubehagelige saker diskuteres. Det hele topper seg når Telenors viseadministrerende direktør, Ole Bjørn Sjulstad helt uberørt forteller om hvordan det norske selskapet forandrer fattige menneskers liv i Asia."Hvordan kan vi tro på Telenors samfunnsansvar når vi ser hvordan dere opererer i saken rundt Grameen Phone", får jeg meg til å spørre, og blir satt ettertrykkelig på plass av ordstyrer Anne Kristin Sydnes:"Jeg går ut fra at du er orientert om at din plass er på pressekonferansen".

Kakepynt.

Da skjer det noe. Delegat Marta Zogbi fra Argentina tar ordet og forklarer at det nettopp er denne typen "demokratiforståelse" som gjør det nær sagt umulig å få til en ærlig og åpen debatt om ansvar og rettigheter. Når det ikke engang er lov til å stille ubehagelige spørsmål i Norge, hvordan skal vi tro at engasjementet rundt "samfunnsansvar" er noe mer enn kakepynt og samvittighetsmassasje?

Plyndring.

Seminarets vesentligste og mest grunnleggende spørsmål kommer imidlertid fra nigerianske David Ugolor:"Hvem eier ressursene", spør direktøren for African network of Environmental and Economic Justice. Han forteller om hvordan utenlandske selskaper utnytter svake afrikanske ledere for å få kjøpt verdifulle naturressurser - olje, gull, diamanter, kull. Pengene havner i regjeringsmedlemmenes bankkontoer i vestlige skatteparadiser, der ingen har kontroll eller innsyn."Få lisens. Gå ut og plyndre! Hva slags hykleri er det som gjelder for selskaper som inngår avtaler med menn som stjeler landets penger og putter dem i vestlige banker?", spør Ugolor.Vil vi være med på dette? Ønsker vi fortsatt å fortelle oss selv at vi gjør de fattige i Bangladesh en tjeneste når vi kjøper telenettet deres? Vi - som har tjent oss søkkrike på å gjøre nøyaktig det motsatte, og beholdt oljevirksomhet og telenett på egne hender!

Naivt?

Selvfølgelig skal norske selskaper være med i den globale konkurransen. Spørsmålet er hvordan vi konkurrerer. Spørsmålet er også hvor ærlige vi tør å være når det gjelder vår egen plyndring av andre lands ressurser. "Hvordan kan landbruket i Kongo kunne konkurrere med landbruket i Frankrike? Det er som å be et barn på tre år løpe om kapp med en 30-åring", spør den kongolesiske bondelederen Victor Nzuzi-Mbembe.Vi vet at han har rett, men makter ikke å stoppe vår egen nådeløse effektivitet og selvtilfredse kreativitet. De raskeste overlever. Kom ikke her med døende barn. Vi konkurrerer!

Nådeløst.

Hvor langt tør vi gå i ransakelsen av egne motiver og idealer? Skal det være fritt frem for globale giganter å rasere et forsiktig spirende næringsliv i Kongo, på Jamaica eller i Bangladesh?Vi har mulighet til å begrense plyndringen og vi har mulighet til å innføre globale regelverk for næringslivet. Det er fullt mulig å legge internasjonalt bånd på finansmarkeder og banker som i dag skjuler korrupsjon og hvitvasking av penger.Men ønsker vi det egentlig? Dette er blant spørsmålene vi må forsøke å besvare på viktige globale seminarer om samfunnsansvar. Men da kan ikke de ubehagelige spørsmålene sendes på gangen.