AKADEMISK KRITIKK. En serie akademikere har de siste månedene skrevet kronikker og leserinnlegg der de på ulike måter kritiserer bistanden. Nestoren i dette er professor Terje Tvedt, som endog er belønnet med Fritt Ords pris.

Systemets selvforherligelse.

Det er uklart om akademikerne egentlig ønsker bidrag i debatten fra oss som er deltagere i det Tvedt omtaler som det sørpolitiske system. Store deler av kritikken hviler på at deltagerne i systemet er uimottagelige for kritikk, og derfor er ethvert gjensvar bare en bekreftelse på systemets selvforherligelse. Ulikt det bilde som forsøkes skapt, diskuterer bistandsaktører heftig verdiforankring, strategi, innhold, egen rolle og resultater hele tiden. Vi hilser alle debattanter velkommen. Dessverre er den pågående debatt preget av at mange agendaer og anliggender rotes sammen, og gjør debatten krevende. Det følgende er et forsøk på å bidra til en mer ordnet debatt.

Hva er egentlig bistandssystemet?

Det virker som om kritikerne mener at alle systemer som er satt opp for overføring av økonomiske ressurser fra rike til fattige land, er så ensartet at det er meningsfylt å omtale dem i samme gruppe.Utsagn av typen "bistand har ikke gitt resultater" eventuelt "bistanden har vært skadelig", ligger i denne kategorien.

Meningsløse sammenligninger.

Det er imidlertid ganske meningsløst i en debatt om resultater og virkninger av bistanden å omtale verdensbankgruppen, frivillige organisasjoner og all stat-til-stat-bistand i samme åndedrag. Eller å bruke samme kategorier om langsiktig bistand og humanitær katastrofehjelp. Enkelte av debattantene synes å mene at det å gjennomføre systematiske pengeoverføringer fra rike til fattige land i seg selv er skadelig uavhengig av kontekst, aktør og innhold. Dette er en posisjon som ikke er grunnet i noen faktisk analyse av slike overføringers resultater, men i verdimessige vurderinger eller skoler innenfor respektive fag. Overbevisende empiriske belegg er det mindre av.

Hva er egentlig resultater?

Flere av debattantene hevder at bistanden ikke har oppnådd resultater. For det første er det uklart hva slags form for bistand og hvilke aktører som omtales. Men det er også meget uklart hva slags resultater som faktisk etterlyses. Alle som er involvert i samfunnsplanlegging vet hvor vanskelig det er å bedømme resultatene av de innsatser som settes inn. I bistanden er vi vant til å skjelne mellom "output", "outcome" og "impact" for å skape operasjonelle kategorier. Særlig på det siste nivået - varige samfunnsendringer - er ikke hovedproblemet at bistanden ikke kan dokumentere resultater.

Frustrerende av akademikerne.

Hovedproblemet er at det er nesten umulig å fastslå presis årsak/virkning i samfunnsendringer generelt. Men det betyr ikke at det ikke er resultater på andre nivåer. Det frustrerende er at akademikere som selvsagt vet dette, ikke bidrar til en mer innsiktsfull debatt på dette punktet.Det skjer en kontinuerlig sammenblanding av begrepene "gode intensjoner", "altruisme" og "filantropi" i et forsøk på å etablere sannheten om "godhetsregimet". En verdibasert utenrikspolitikk som ønsker å fremme andres rettigheter og sikkerhet, er imidlertid ikke det samme som et system som er tilfreds med gode intensjoner. Tvert om vil en politikk med slikt fundament være svært opptatt av hvilke resultater utenrikspolitikken får for de andre.

Uenig om menneskerettene.

Det er helt riktig, slik Terje Tvedt sier, at det de siste 20 årene er vokst frem en gryende global konsensus blant mange av bistandsaktørene om at det internasjonale menneskerettighetssystemet er utviklingspolitikkens og dermed bistandens verdiforankring. Det kan være interessant med en akademisk debatt om menneskerettighetenes universalitet. Men dersom en mener at Norge ikke lenger bør være forpliktet til å delta i det internasjonale arbeidet for at alle mennesker skal sikres sine grunnleggende rettigheter, er det kanskje ikke så rart at man forblir en ensom røst i Norge? Det kan være en trøst at det er nok av makthavere der ute en kan søke fellesskap med.

Noe spesielt med det norske?

Et grunnelement i den akademiske kritikken er forestillingen om at norsk bistand er så spesiell at den må forklares ut fra norske forhold og forstås som et norsk fenomen. Tvedts maktutredning "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt", er en standard referanse som siteres som om den var en empirisk realitet. Dersom en tar seg bryet med faktisk å lese Tvedts utredning, vil en se at tesen bare kan opprettholdes ved å skrive FN og internasjonale prosesser ut av historien. Dermed kan det skapes inntrykk av at det er det norske storting som i en slags norsk stormannsgalskap vedtar at alle jenter skal ha adgang til undervisning innen 2015.

Begrenset i volum.

En langt rimeligere forståelse er at norsk utviklingspolitikk i hovedsak har bestått i å formulere en norsk respons på mål og prosesser i Norges internasjonale samarbeidsrelasjoner og i FN-systemet.Siden norsk bistand - på tross av en flatterende høy promille av nasjonalinntekten og på tross av det inntrykk noen akademikere prøver å skape, er ganske begrenset i volum - er Norge helt avhengig av å være en del av det internasjonale samarbeidet dersom en vil oppnå resultater. Innenfor fredsarbeid og katastroferespons har samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og staten vært tettere enn i de fleste andre land. På tross av mange forsøk har ingen påvist at dette har gått ut over frivillige organisasjoners integritet. Internasjonalt forsøker både stater og frivillige organisasjoner å kopiere dette samarbeidet fordi en ser at det gir resultater.

Ikke nøytral forskning.

For en som er oppvokst med 1970-tallets positivismekritikk innenfor samfunnsvitenskapene, er det med en viss forbauselse jeg registrerer det som må kunne kalles en nypositivistisk trend hos samfunnsforskerne.Troen på den nøytrale forsker, ubesudlet av virkeligheten som observerer menneskene og samfunnsfenomenene og beskriver den i objektive kategorier skjult i et akademisk språk med sidevis av noter og litteraturhenvisninger, synes å være på fremmarsj.

Med kikkert fra pidestall.

En ting er at dersom en bryr seg om å gå inn i fotnotene er de langt mindre overbevisende enn de gir inntrykk av. Mer alvorlig er det at det har utviklet seg en kultur av høyt gasjerte, statsansatte akademikere som tror at det er mulig å forstå samfunnet med kikkert fra en pidestall høyt hevet over virkeligheten.Vi andre ser jo at det ikke er mulig. Slik det nå fremstår, er disse akademikerne styrt av sine intensjoner om uavhengighet, og at dette i seg selv er tilstrekkelig for å være gode forskere.

Hva er resultatene?

For oss andre er slike intensjoner ikke nok - vi må spørre hvilke resultater våre holdninger og handlinger får. Dersom en studerer bistandsorganisasjonenes historie, vil en også se hvordan den har vært i stand til å gjennomføre betydelige endringer som følge av kritisk debatt og evalueringer. Det kan kanskje være en trøst for dem som roper og ikke føler seg hørt.