Noen må vente

PRIORITERINGER. Det er ikke særlig realistisk å tro at sykehuskøene vil forsvinne. Derimot må vi kunne forvente at de pasientene som trenger det mest, får raskest behandling.

I SOMMER HAR Sosial- og helsedirektoratet lagt frem to sentrale rapporter om tingenes tilstand i Sykehus-Norge. Den første viser aktiviteten ved våre sykehus og ventelister for sykehusbehandling. Den andre er en evaluering av finansieringsordningen av sykehusene. Tørre fakta viser at 210 000 av oss står i sykehuskø. Det er 20 000 flere enn for et år siden. Samtidig som ventetiden øker, blir stadig flere henvist til vurdering og behandling, mens færre faktisk får hjelp. Ventetiden for pasienter med lovfestet rett til behandling er nå 64 dager. Pasienter uten slik rett venter i gjennomsnitt i 79 dager. Prioriteringsforskriften lovfester rett til behandling for pasienter som blir verre mens de venter, får reduserte leveutsikter eller har betydelig redusert livskvalitet uten behandling.

Lengre køer.

Direktør Bjørn-Inge Larsen i Sosial- og helsedirektoratet mener vi må forvente lengre sykehuskøer i årene som kommer. Befolkningen blir eldre. De har flere og sammensatte lidelser, og hver pasient krever mer ressurser. Samtidig er den medisinsk-teknologiske utviklingen i rivende utvikling. Det betyr at pasientgrupper helsevesenet tidligere måtte gi tapt overfor, nå kan tilbys behandling. Det er ressurskrevende. Ventetid og sykehuskøer må sees i sammenheng med prioriteringer i helsesektoren, noe som står sentralt i rapporten om finansieringssystemet i sykehus.Det konkluderes med at dagens betalingssystem fører til feilprioriteringer. Sykehusene får 60 prosent av sine inntekter som en rammebevilgning, mens de resterende inntektene er avhengig av hvor mange og hvilke pasienter de behandler. I systemet ligger det at noen pasientgrupper, som oftest pasienter med ukompliserte tilstander, gir god økonomisk uttelling for sykehusene, mens behandling av pasienter med kompliserte og sammensatte lidelser kan være et underskuddsforetak for det enkelte sykehus.

Lønnsomme pasienter.

Det er avdekket en tendens til at "lønnsomme" pasienter går foran i helsekøene, en trend helsemyndighetene vil sette en stopper for. Ventelister og feilprioriteringer er ikke nye problemstillinger i Helse-Norge. Men det er nytt at pilen for ventetid igjen peker oppover. Sykehusreformen, da staten overtok ansvaret for sykehusene, førte til større aktivitet ved sykehusene og enorme kutt i ventelister. Det var da også oppdraget fra storting og regjering. Men dette har kostet, og aldri har sykehusene gått med større underskudd enn i 2006. Spørsmålet er om flere ventende pasienter er noe vi kan leve med, og som er fullt ut medisinsk og menneskelig forsvarlig. Mange vil ta til orde for at mennesker med ufarlige lidelser som ikke påvirker deres livssituasjon i nevneverdig grad, må finne seg i å stå i helsekø. Andre hevder det er uakseptabelt.

På grensen.

Kanskje er det ikke så farlig at enkelte venter, hvis alle som virkelig trenger det, får nødvendig og likeverdig helsehjelp. Slik er det dessverre ikke. Det er store regionale forskjeller i hvor lenge man venter, hvilke pasienter som venter, og ikke minst er det avdekket store forskjeller i behandlingen som gis, avhengig av hvor i landet man bor. Utfordringene fremover er mange dersom man skal komme dette til livs. Lite tyder på at ventelistene kan kuttes ved at ansatte i sykehusene løper fortere. En rapport fra Arbeidstilsynet har slått fast at strikken allerede er tøyd for langt. Sykefraværet er høyere i Sykehus-Norge enn ellers i befolkningen, og mange føler at de presses til grensen av det forsvarlige. Det er all grunn til å tro at ventelistene nå bare kan forkortes dersom sykehusene får mer penger. En annen tanke er at mer bevisste prioriteringer kan frigjøre ressurser. Det synes også å være enighet om at en bedre funksjonsfordeling sykehusene og regionene imellom vil kunne gi et mer likeverdig tilbud på tvers av fylkes- og helseregiongrenser. På den måten kan allerede hardt pressede sykehus effektiviseres ytterligere uten at det gir økt arbeidspress for de ansatte. Funksjonsfordeling har imidlertid vist seg usedvanlig vanskelig å gjennomføre. De fleste sykehusene er i prinsippet for endring, men når endringen truer deres egen hverdag, våkner museumsvokteren. Det gjenspeiles i de mange protestaksjoner som oppstår hver eneste gang det gjøres forsøk på endringer både internt i sykehusene og i sykehusenes arbeidsoppgaver. Fakkeltogene styrer fortsatt Sykehus-Norge. Til tross for at Norge faktisk har et sykehustilbud på linje med de beste i verden, halter det på flere sentrale punkter. Medisinen å foreskrive er etter alt og dømme bedre organisering, klarere retningslinjer, større forutsigbarhet og sist men ikke minst mer samarbeid og samhandling.
Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer