Tilbake til fruetiden

SKREMMER. Herrer og fruer får gjøre hva de vil. Men toppledere som skryter av uunnværlige koner, skremmer kvinnene vekk fra lederstillinger.

HYDRO. Noen uker er det travlere å være styremedlem i Hydro enn andre. Min siste ferieuke ble hektisk. Inntrykkene må fordøyes og egner seg nok foreløpig ikke på trykk i denne spalte.Dagene (for ikke å si netter) krevde full innsats og fikk meg til å reflektere litt over saken også fra et annet perspektiv.

Hjemmeværende fruer.

Midt i juli hadde Dagens Næringsliv (DN) et bredt anlagt oppslag om hjemmeværende koner til høytlønnede menn. De har med sine uttalelser vakt sterke reaksjoner hos mange oppgående kvinner - også hos meg. Konene definerer sin rolle annerledes enn andre "alminnelige" hjemmeværende koner. Oppsummert presenteres de som "moderne hjemmeværende fruer" og sogar at de er to om én jobb - ektemannens. Det er bildet av en attraktiv rollemodell som provoserer meg, ikke at de har god økonomi. En del menns utsagn i oppslaget fortjener også nærmere analyse. Disse uttalelsene er lite fulgt opp av andre menn, som vanlig er det kvinnene som også må ta debatten disse vellykkede mennenes holdninger skaper.

"Å bli godt gift"?

En sommerhelg hadde jeg besøk av en god venninne. Vårt vennskap går tilbake til studietiden på 70-tallet. Vi mimret om hva vi allerede den gang erfarte på likestillingsområdet fra noen av våre studerende medsøstre. Jentene utgjorde en stor andel, innpå halvparten av studentene, men blant ferdige kandidater utgjorde vi visst godt under 20 %. Det var sikkert flere grunner til et større frafall blant jentene, men det utløste munnhellet at en del av jentene ikke så forskjell på det å bli cand.jur.-fru fra det å bli fru cand.jur. En del av studinene var sogar helt klare i sin tale: Det var ikke viktig å få eksamen. De ville bare lære nok til å kunne konversere sine kommende ektemenn på et høyt nivå! Den gang trodde jeg knapt det jeg hørte. Nå hører jeg det igjen! Jeg har kunnet leve godt med min 90-årige svigermor som omtalte sin gode venninne som fru Overingeniør Thorkilsen, men å se unge, velstående kvinner bære videre det samme rollemønsteret i 2007 er forstemmende.

Rollemodeller.

Noen vil hevde at jeg har hatt en del av mine yrkesår i typiske "machomiljøer" i næringslivet og blant medlemmer av gutteklubben Grei. Jeg kjenner etterhvert arbeidshverdagene i næringslivet, offentlig sektor og politikken. Jeg kjenner også en del til hvilke myter som skapes og hvilke hensyn som tas. Kravene i arbeidslivet er høye. På ledernivå øker nok arbeidsomfanget og uforutsigbarheten, men også friheten til hvordan man disponerer tiden. Da er det rollemodellene blir viktige. Da er det avgjørende at de oppfører seg på en måte som sikrer talentene likeverdige muligheter uansett kjønn. Det tjener landets verdiskaping og det fortjener den enkelte.

"Hysj - far sover!"

Vi vet at livsfasene stiller ulike krav. Småbarnsfasen spesielt krever løsninger og samarbeid både i familiene og arbeidslivet. Men fasen varer ikke hele livet. Velger vi løsninger som ekskluderer kvinnene tidlig i karrièren, blir det tyngre å ta "mannlige konkurrenter" igjen. Mannlige toppledere som flagger at "Det hadde vært umulig for meg å ha den jobben jeg har, gå inn for den på den måten, hvis jeg hadde hatt en yrkesaktiv partner", sier alt om deres syn på mulighetene for kvinner til å bli toppledere i større norske virksomheter. Det verste er at det også kommer frem at de er mange som tenker sånn. Dere er heldige som har koner som stiller opp, men husk at dem kan dere skryte av hjemme! Fra en toppleder i Norge i 2007 er uttalelsen til å gråte av.

"Team-Faremo".

Jeg har måttet stille mange av mine mannlige kollegers uttalelser i speilet opp gjennom årene for å se hva de fører til. Jeg er ikke sikker på at min mann ville føle seg bekvem med å være herr direktør Grete Faremo. Jeg er heller ikke sikker på hvilket sosialt omdømme han ville fått som hjemmeværende selv om han hadde sikret våre barn bedre transport til fritidstilbud eller spennende ferieopplegg. Men jeg er aldeles sikker på at det ikke kunne falt ham inn å snakke om seg som en del av "team-Faremo" til avisene - evt. annet enn på fleip. Var det en betingelse for kvinners muligheter for toppjobber, så er det "farvel og adjø" til 50 % av kandidatene.

Reale nabokjerringer.

Vi har en rekke hjemmeværende husmødre i Norge. De gjør en fullverdig og viktig innsats i familie og samfunn! Rollen innebærer imidlertid en del harde realiteter i arbeidsliv, inntekt og pensjonsytelser. En del er nok forberedt på å takle dette, men statistikkene over kvinnelige uføre og minstepensjonister etc. viser at det er mange som tar en stor yrkesmessig og/eller økonomisk risiko uten sikkerhetsnett. Dette er forhold som også politisk har stor oppmerksomhet. Det er gjort en del for å utligne de urettferdige forskjellene dette gir på kvinnenes bekostning på mange områder. På andre områder er det blitt verre. Utviklingen i mange yrker løper så fort at gjeninntreden i arbeidslivet etter et lengre opphold, er blitt vanskeligere. Det "sosiale fallet" en skilsmisse kan representere for disse "moderne hjemmeværende fruene" er også lite omtalt. Langt mindre at dette kan gi yrkesuførhet på sosialt grunnlag. I gruppen av rike, hjemmeværende koner har man nok også flere som lever på økonomiske betingelser ensidig fastsatt av mannen og uten økonomisk sikkerhetsnett om noe skulle skje. De mange som uforberedt kommer i konflikt med "sin teamleder" eller inntektskilde, ektemannen, kan måtte lære dette den harde veien. Det frie valg blir en teoretisk valgfrihet, til det er de økonomiske konsekvensene for store.
Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.