DET VAR ET STORT ANTIKLIMAKS. FNs hovedforsamling hadde akkurat startet da nyhetene fra Burma fullstendig kapret all oppmerksomhet. Fredelige munker og sivile ble drept. Ubevæpnede demonstranter ble slått med geværkolber. Bilder av blodige sandaler som lå igjen i gatene, gjorde at fantasien lett kunne fremkalle bilder av hva som faktisk hadde funnet sted.Alle fryktet en gjentagelse av massakren i 1988 da om lag 3000 demokratiforkjempere ble drept av militærjuntaen. Stemningen var på bristepunktet.

Handlingsløse.

Da alt dette skjedde, var jeg i FNs hovedkvarter i New York, verdensorganisasjonens maktbase og tilholdssted både for organisasjonens generalsekretær og for Sikkerhetsrådet. Nettopp Sikkerhetsrådet var innkalt til hastemøte for å drøfte Burma-krisen, og jeg sto utenfor møterommet og ventet på å høre hvilke tiltak ambassadørene der inne var blitt enige om.Og det var da antiklimakset oppsto. For ut kom de, den ene FN-ambassadøren etter den andre, og fortalte at de ikke var blitt enige om å innføre noen sanksjoner. De var ikke blitt enige om å "fordømme" situasjonen i Burma heller, men de var blitt enige om å uttrykke "bekymring", og om å sende organisasjonens egen spesialutsending, Ibrahim Gambari, tilbake til landet.Gambari fikk i går overraskende møte opposisjonsleder Aung San Suu Kyi i Burma, men der vi sto utenfor Sikkerhetsrådet på onsdag, hadde vi mest lyst til å spørre ambassadørene om de ikke visste hva som skjedde. Om de ikke fulgte med på nyhetene. Om de ikke forsto alvoret. For det Sikkerhetsrådets faste medlemmer sto der og fortalte verden, var at de ikke egentlig hadde tenkt å foreta seg noe som helst. Er ikke dette verdensorganisasjonens mektigste organ? Så hvorfor gjør dere ingenting?

Avmakt.

For å forstå det som skjer i FN, må en vite at avmakt er en del av organisasjonens sjel. Før vi blir skuffet over hvor lite potent denne institusjonen er, må vi tenke over hvilke forventninger vi har til den. Hva skal FN egentlig være?FN er bygget opp rundt et prinsipp om enighet, konsensus. Det vil si at landenes representanter gjennom diskusjoner skal bli enige om hva som skal gjøres, før det gjøres noe som helst. I praksis vil det som regel si hva de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet - Kina, Russland, USA, Storbritannia og Frankrike - kan bli enige om. Ethvert av disse landene kan når som helst hindre tiltak ved å legge ned veto.Denne måten å organisere FN på, skaper ikke en handlingsdyktig institusjon som raskt kan kaste seg rundt når krisen truer. Tvert imot, det gir nærmest en garanti mot rask handling. For nesten uansett hvilken region det er som trues av en krise, så har minst ett av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet spesielle interesser der. Denne gangen var det Kina som kvalte alle krav om sanksjoner og fordømmelse. Kina har nære forretningsforbindelser med Burma.

Reformer.

Det er nok derfor grunn til å tro at forventningene til FN - spesielt i Norge - er mye høyere enn det er grunn til. I USA er ikke forventningene like høye. Mange amerikanere, spesielt konservative, ser på skyskraperen i New York som mer eller mindre verdiløs. USAs forrige FN-ambassadør, John Bolton, sa da også rett ut at ingen ville merke forskjell hvis man fjernet flere etasjer fra høyhuset.Det har han antagelig helt rett i, for FNs overbyråkratiserte system er i akutt behov for omfattende reformer. Den prosessen er i gang, men det går veldig tregt. Ikke så rart kanskje, for store institusjoner har en tendens til å få et eget liv hvor dens egen overlevelse litt etter litt tar over som målsetting.

Største styrke.

Men det er ikke reformbehovet som er årsaken til at FN ikke kan samle seg om kraftigere handling av situasjonen i Burma. Uansett hvor frustrerende det kan være, så er det slik FN er ment å fungere. Paradoksalt nok er det muligheten til å stanse handling som gir FN kraft. For uten denne muligheten ville FN aldri fått tilslutning fra så mange land som det har. Og det er mengden medlemmer som gir FN en helt unik legitimitet.Derfor går FN sakte. Veldig sakte. Men det skaper en arena for samtale. Og det er ingen grunn til å tro at tempoet vil endres betydelig i fremtiden. For uansett hvilke reformer FN vil oppleve, så er det helt sikkert at de faste medlemslandene i Sikkerhetsrådet aldri vil gi fra seg sin makt.Realiteten er nok at FNs absolutt største styrke er at det ikke finnes noen alternativer.