MYSTERIUM. Historien har alle de ingredienser som skal til for å fylle avisspaltene i dagevis: Et israelsk flyangrep dypt inne på syrisk område. En mulig kommandoaksjon i all hemmelighet. Transport av iranske våpen til Hizbollah-militsen i Libanon. Eller kanskje et nordkoreansk atomanlegg i det nordlige Syria. Eller et halvt dusin andre mulige forklaringer.Problemet var bare at ingen av partene, hverken Israel eller Syria, ville si hva som egentlig hadde foregått. Dermed ble spekulasjonenes dør åpnet på vidt gap. Den står fortsatt åpen.

Nøkternt.

Det startet ganske nøkternt og beskjedent. En statsråd i Damaskus klaget over at israelske fly hadde krenket syrisk luftterritorium. Flyene var blitt jaget vekk, men først etter å ha sluppet ned noe ammunisjon, som det het.Normalt ville trolig en slik sak høyst blitt til en notis. Men i stedet ble saken slått opp med krigsoverskrifter i israelsk presse. Dag etter dag. Her var det åpenbart at redaktørene visste mer enn de var rede til å gå ut med.Jeg vet ikke hva som konkret har skjedd i dette tilfellet. Men ut fra tidligere erfaringer er det naturlig å tro at militærmyndighetene har gitt nøkkelpersoner i massemediene en orientering om hva som har skjedd, og en instruks om hvor mye de kunne offentliggjøre uten å komme i konflikt med landets ofte nyttige militærsensur.Det var i så fall ikke mye. Regjeringen nektet både å bekrefte og å avkrefte at det hadde funnet sted noe angrep. Dermed var nyhetsmediene i teorien kneblet. Uten offisielle kilder risikerte journalistene straff, endog fengselsstraff, hvis de omtalte saken.

Smutthull.

Det finnes imidlertid et smutthull i sensurreglene. Dersom en sak er omtalt i utlandet, kan israelske medier bringe opplysningene videre til sine seere, lyttere og lesere. Forutsetningen er at de siterer utenlandske kilder.Dette er et smutthull som er blitt hyppig benyttet siden den 6. september, da det angivelige angrepet fant sted. Vestlige medier har fråtset i lekkasjer fra såkalt informerte kilder og lanserte flere til dels motstridende teorier om hva som egentlig skjedde. Disse meldingene er deretter blitt gjengitt av israelsk presse.Flere av de ikke navngitte kildene er åpenbart hjemmehørende i Israel. Og det kan ikke utelukkes at de også omfatter israelske journalister som sitter inne med fortrolige opplysninger, men som først kan gjengi dem etter at de er offentliggjort utenlands. Slikt har hendt før.

Absurd.

I en verden der en god del av nyhetsformidlingen foregår via satellittfjernsyn og Internett, blir dette etterhvert en smule absurd. Og forbudet mot å omtale angrepet ble enda merkeligere etter at Syrias president Bashar al-Assad i et intervju med det britiske kringkastingsselskapet BBC bekreftet at det faktisk hadde funnet sted.Dette kan ha vært det påskuddet som skulle til. Tirsdag opphevet nemlig den israelske sensoren forbudet mot å omtale angrepet. Heretter kan israelske medier opplyse at et angrep fant sted uten å måtte henvise til "utenlandske kilder". Men de kan fortsatt ikke fortelle hvordan eller hva som ble angrepet.Og regjeringen? "Israel tar ikke noe ansvar for operasjonen i Syria," sa en regjeringstalsmann. Dermed bekreftet han for så vidt at det var en operasjon. Hvem det nå var som sto bak den.