En egen musikk

JENTELUS.Musikkbransjen er like engstelig for feminin innblanding som gamle skihoppere er. Årets Spellemann-show viser at også jenter tar avstand fra kjønnet sitt.

DET ER LØRDAG kveld. Komponist og musiker Susanne Sundfør mottar Spellemannprisen i kategorien Årets beste kvinnelige artist. Men hun er ikke glad. Hun er forbannet."Jeg er først og fremst en artist og ikke først og fremst en kvinne", sa Sundfør i takketalen før hun rev statuetten til seg og forlot scenen til nølende jubel fra salen.- Hvem skal vi våkne opp ved siden av i morgen tidlig, spøkte de to mannlige artistene Henning Kvitnes og Tomas Felberg (vokalist i bandet We) da de kalte "årets kvinne" opp på scenen. Sundfør reagerte spontant. Rasende.Opptrinnet er overmodent velkomment. Når overflaten sprekker, har vi mulighet til å forstå hvilke mekanismer som virker "under the surface", som komponist og musiker Marit Larsen ville ha sagt.

Selvforakt.

Oppstyret startet egentlig uken før, da komponist og musiker Ane Brun hevdet at det er steinaldersk å ha en kategori for beste mannlige og beste kvinnelige artist.Det begynner i det hele tatt å bli påfallende hvordan kvinner som skriver, lager musikk og står på en scene, har det med å ta avstand fra sitt eget kjønn. Hvorfor hører vi aldri en mannlig artist ta avstand fra det å være mann? Sannsynligvis fordi det aldri har vært noen ulempe å være mann i offentligheten. Det burde holde å minne om at Spellemannkomitéen består av seks velvoksne herrer. Ikke finnes det noe som heter "mannlig musiker" heller. Han er musiker. Punktum.

Spelleperson.

I lys av dette regimet er Susanne Sundførs raseri på direktesendt norsk fjernsyn forståelig - ja, så etterlengtetat hun fortjener stående applaus fra enhver oppriktig musikkelsker.Hva skjer i et musikalsk regime der halvparten av de potensielle utøverne møtes med mistenksomhet - av og til ren forakt? Jo, musikken blir omtrent halvparten så interessant, vakker eller provoserende som den kunne ha vært."Det som forbindes med jenter i musikkbransjen, er negativt. Derfor må jentene være en av gutta for å nå frem", sier forsker Heidi Stavrum, som har skrevet masteroppgaven "Syngedamer eller jazzmusikere?".Det er ikke til å undres over at unge komponistjenter forsøker å skjule sin kjønnstilknytning i et slikt regime.

ABBA og Stevie.

Jeg tilhører selv en jentegenerasjon som måtte tåle pisk og pes for ABBA og Stevie Wonder i 20 år, før det svart- og denimkledte musikkpolitiet foretok sin klamme og feige omfavnelse av disse geniale artistene, for få år siden.Fortsatt er det tregrepsblues og -rock som dominerer de massivt maskuline "greatest ever"-listene som med jevne mellomrom dukker opp i aviser og tidsskrifter. Finnes det en eneste god grunn til å la en slik smalt utvalgt gruppe mennesker få definere den hellige "kvalitet"?Absolutt ikke, og her får vi velkommen hjelp av teknologien, for hva er det som skjer på musikkfronten? Jo, de store plateselskapene - tungt befolket av nettopp en smalt utvalgt gruppe mennesker - er i ferd med å møte en forspist og overvektig død. I deres sted vokser det frem en innbydende forsamling nettbutikker, foreløpig representert ved den langt fra perfekte iTunes, som lar oss - musikkelskere av alle slag- få bestemme hva vi vil ha. Her kan vi søke, høre og prøvesmake. Her er det ingen som dømmer oss ut fra kjønn eller farge. Nettbutikkene gjør hva platebransjen selv skulle gjort for ti år siden.Fremveksten av musikkbutikker på nett er sannsynligvis det største som har skjedd musikken siden Wolfgang Amadeus Mozart. Måtte dinosaurene i EMI, Sony og Universal få hvile helt i fred.

Midt på kjønnet.

De feminine forbildene finnes i jazz og rock, men de er fortsatt relativt få, og de fleste synger. De blåser ikke så ansiktet sprenges, som en Dizzy Gillespie, eller hyler til ørene blør, som en Arturo Sandoval. De bedriver ikke gitaronani i 20 minutters soli, som en Jimi Hendrix. Rollen som vokalist er en relativt ufarlig kvinnerolle, men ting skjer. Jazzlinjen i Trondheim melder om et økende antall trombonister, trompetere og barytonsaksofonister. De er pionérer, alle som en. For hver gang en jente setter sjøbein og uler lykkelig eller sårt på hornet, blir den musikalske kvinnerollen litt større. Litt friere.Men fortsatt er altså forakten for det feminine så eksplisitt og utilslørt der makten samles, at innflytelsesrike kvinner mer eller mindre ubevisst tar avstand fra seg selv og bruker kjønnsnøytralitet som en mental burka.Dersom ordet kjønnsnøytral ikke snart legges dypt ned i den mørke skuffen det hører hjemme, vil forakten for det feminine overleve. Lenge. Vi er ikke kjønnsnøytrale lenger. Vi er kjønnsmodne.
Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Lider vi av mastersyke?

Det er slik at veldig mange av dem med treårig bachelorutdanning fra universitetene ikke opplever at dette er «nok».

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer