STADIG FLERE skolekorps sliter med dårlig økonomi og synkende medlemstall. Det er ingen hemmelighet. Men det var først da jeg i 17. mai-helgen så mitt eget, gamle korps marsjere taktfast forbi at jeg virkelig skjønte hvor ille det står til, i hvert fall her på Oslos østkant.

Hadde appell

Da jeg marsjerte rundt med klarinetten min på begynnelsen av 90-tallet talte korpset mitt godt over hundre medlemmer. Vi deltok i konkurranser, dro på turer, og det var alltid en hale av ivrige småunger etter oss når vi hadde øvelser i nærmiljøet. Men korpset som gikk forbi blokken min nå, hadde 28 medlemmer. Totalt!

Hvorfor?

Av rundt 950 elever på tre groruddalsskoler så er det altså ikke flere som har valgt å melde seg inn i korpset. Hvorfor i all verden har det blitt sånn? Det må da være flere enn det som kan tenke seg å lære å spille et instrument? Nå skal det sies at jeg ikke akkurat var noen superkorpsentusiast i mine yngre dager, og tiden der har ikke preget meg nevneverdig i etterkant. Men der og da var det en topp fritidsaktivitet, helt til jeg som kul ungdomsskole-berte fant ut at jeg heller ville henge på senteret enn å spille klarinett.

Over 40 000 i avgang

Og det er ikke bare mitt gamle korps som sliter. Statistikk fra Norges Musikkorps Forbund viser at seksjonen skole/generasjonskorps har mistet i underkant av 45 000 medlemmer - over halvparten - på landsbasis fra 1991-2005, og i samme periode har hele 248 korps gått i oppløsning. En av mine gamle dirigenter, som fortsatt er en ildsjel i miljøet, begrunner medlemsflukten med forferdelig økonomi, late foreldre som tror at korps er ensbetydende med tonnevis av ekstraarbeid for dem, og en PC- og dataspillkultur som holder ungene innendørs. At korps, som før ble sett på som noe stolt og verdig, nå blir sett på som brysomt og irriterende, bortsett fra på 17. mai. At flere av nabokorpsene har måttet kaste inn håndkleet, og at de har gitt opp både loppemarked og kakelotteri. Du snakker antagelig med Oslos fattigste korps, sukket dirigenten.

Godt miljø

Men noen lyspunkt er det vel? Jo da, miljøet er topp! De som er med er kjempeengasjerte, og foreldrene deres legger ned en hederlig innsats. Og heldigvis er det noen groruddalskorps som har klart å snu den negative trenden, både på Ammerud, Hasle og Høybråten blomstrer korpsinteressen. Hverken jeg eller dirigenten er i tvil om at det finnes mange barn i vårt område som sannsynligvis hadde stortrivdes i korpset. Men kampen mot foreldrene og økonomien har foreløpig vært for tung for mitt korps. Jeg håper de fortsetter å kjempe. Det vil gi meg et stikk i hjertet hvis jeg ser min gamle skole i neste års 17. mai-tog uten noe korps foran seg.