HELLIG STRID. Det var den israelske historikeren og journalisten Tom Segev som nærmest hoderystende ga meg et varsel om hva som kunne være i vente. Hans kollega Benny Morris var på trappene med en ny bok om Israels første krig i 1948-49. Og her ville Morris fremstille konflikten som en religionskrig, et utslag av muslimenes forestilling om jihad, og ikke som en strid om territorium mellom to nasjonale bevegelser. Benny Morris sørget for øvrig selv for å styrke dette inntrykket i et intervju han en tid senere ga til avisen The Jerusalem Post. Her lå det med andre ord an til en ny israelsk historikerstrid. Riktignok tilhører både Segev og Morris en gruppe som blir kalt Israels "nye historikere". Men som vi skal se, har Morris etterhvert distansert seg klart fra resten av gruppen, som egentlig ikke har annet til felles enn at de var ferdig utdannet og i ferd med å starte sitt akademiske virke nettopp da Israel åpnet deler av sine arkiver fra perioden omkring 1948.

Flyktningeproblemet.

På bakgrunn av dette materiale har historikerne gjennom en serie bøker dels kastet nytt lys over denne perioden, dels bekreftet tidligere fremstillinger som var kjent, men ikke allment akseptert.Den mest interessante av dem er nettopp Benny Morris, som fremfor alt har beskrevet opprinnelsen til det palestinske flyktningeproblemet og påvist at dette i meget sterk grad oppsto som følge av israelske ugjerninger. Samtidig har han politisk beveget seg fra et sted langt ute til venstre og helt over på motsatt fløy. Han har holdt fast sin beskrivelse av problemets opprinnelse. Men han fremholder nå at masseflukten var en nødvendig forutsetning for opprettelsen av en jødisk stat, og han hevder at jødene burde ha jaget enda flere på flukt.Nettopp slike uttalelser griper rett inn i en debatt som har pågått nesten uopphørlig de siste 60 årene. For mens faghistorikerne stort sett er enige om hva som skjedde, krangler de så akademikerbusta fyker om hva som var de stridende parters planer, vurderinger og beveggrunner.Det var derfor ikke rart at Morris fikk alarmklokkene til å ringe hos sine medhistorikere da han varslet at han ville fremstille krigen i 1948-49 som "ledd i en mer generell, global kamp mellom islam og Vesten". Nå foreligger boken 1948 , og det viser seg at frykten var ugrunnet. Riktignok påpeker Morris - spesielt i et oppsummerende kapitel - hvordan araberne gjorde bruk av religiøse og antisemittiske talemåter forut for og under krigen. Men han understreker samtidig at dette kan ha vært et forsøk på å mobilisere støtte til kampen, og at selv kristne arabere gjorde seg skyldige i slik språkbruk.I stedet er dette blitt en tradisjonell beretning om de væpnede sammenstøtene i 1948-49. Morris bygger her i sterk grad på materiale som både han selv og andre israelske historikere de siste par tiårene har spadd frem, samtidig som han krydrer boken med detaljer fra nylig frigitte dokumenter.Det er faktisk blitt en riktig god bok. Den ser selvsagt begivenhetene fra et israelsk ståsted, men er bedre enn noen annen beretning om dette kapitelet i Midtøstens historie. Til tross for at den på ingen måte lever opp til de forventninger som forfatteren selv hadde skapt. Eller kanskje nettopp av den grunn.