STATSRÅD TORA AASLAND har brukt stille sommeruker til å ta en avgjørelse som skaper bråk. Hun har utsatt den lenge varslede stortingsmeldingen om forskerrekruttering på ubestemt tid. Rektorene ved landets fire største universiteter tror ikke statsråden kan ha oppfattet hvor alvorlig rekrutteringssituasjonen er. Lederen i Forskerforbundet tolker vedtaket som et varsel om nedprioritering av forskerrekrutteringen. Lederen for Stortingets utdanningskomité sier hun synes vedtaket er "veldig spesielt". Hun har absolutt et poeng. Dette er en underlig utsettelse.

Behovet.

Utredninger har de siste årene vist at Norge trenger mange nye forskere. Vi trenger dem for å holde oss med oppdatert kunnskap og undervisning. I dag produseres det doktorgradskandidater i et antall som nesten er stort nok til å holde innsatsen på dagens nivå - hvis mange nok av dem velger forskerarbeid.Skal sektoren fylle politikernes ambisjoner, utvikle vitenskapene og finne løsninger på spørsmål som er avgjørende for overlevelse og velferd, er den nåværende rekrutteringstakten imidlertid for dårlig. Årene som kommer byr også på andre utfordringer enn politikernes høye mål. En betydelig andel av landets forskere går snart av med pensjon. Ved enkelte læresteder så mange som rundt en tredjedel. Samtidig mangler universitetene doktorgradsstipendiater i sentrale fag. En ser også at ferdig utdannede forskertalenter velger bort en videre forskerkarrière og forsvinner ut til trygge stillinger i privat næringsliv eller offentlige virksomhet. Årsakene er trolig mange, men gammelt utstyr ved forskningsstedene, lave lønninger, få stillinger og langtrukne ansettelsesprosedyrer gjør det ikke mer fristende å bli. Til tross for disse utfordringene har den rødgrønne regjeringen de siste to årene økt usikkerheten omkring hvilke vilkår som tilbys unge forskere. I stedet for å handle raskt og gjøre rekrutteringsvilkårene mer forutsigbare og de unge forskerkarrièrene mer attraktive, strøk Stoltenberg-regjeringen den forventede veksten i antall rekrutteringsstillinger i 2007-budsjettet. Nå ser det ut til at Regjeringen vil la enda flere årskull av forskerrekrutter gå uten pekepinn på hvordan en yrkesfremtid kan bli.

Ansvaret.

Aaslands forgjenger, Øystein Djupedal, fikk skylden for det famøse "hvileskjæret" i statsbudsjettet for 2007. Det svekket tilliten til SV og regnes som en av de viktige grunnene til partiets dårlige kommunevalg i fjor. Som et slags plaster på såret varslet Djupedal en stortingsmelding om forskerrekruttering ferdig før sommeren 2008. Det er denne Aasland plutselig har valgt å utsette på ubestemt tid. Hun vil "se arbeidet med rekruttering i et ennå bredere perspektiv" og trekke det inn i en vurdering av hvordan regjeringen "kan styrke norsk forskning videre".

Tid.

I pressemeldingen om vedtaket forsikrer statsråden om sin gode vilje, men noen konkret og forpliktende politikk vil hun ikke formulere. Den trenger en tid til å tenke gjennom, heter det. Som om alle timene med utredningsarbeid og de to årene siden meldingen ble varslet ikke kan kalles tid.De ulne formuleringene om begrunnelsen og tidshorisonten vekker bekymring. Enda mer uro kan det vekke at det nettopp er denne saken statsråden utsetter når politikken skal legges og tidsprioriteringen i departementet skal avgjøres. Utsettelsesvedtaket som igjen minner sektoren på den to år gamle tabben, må ha sittet langt inne og ha svært tungtveiende grunner. En kan bare gjette på hva de kan være, men brikker som for tiden legges i forslaget til statsbudsjett for valgåret 2009 kan godt være del av svaret.

Tillit.

Siden tiltredelsen i oktober har Aasland vunnet stor tillit i forskningssektoren. I vår kom hun også med klare løfter om økninger i sektorbudsjettet for 2009. Jubelen bredte seg over at man endelig så ut til å ha fått en statsråd som forstår og vil ordne opp.Sommerens utsettelsesvedtak kan imidlertid tyde på at det avgjørende for forskerrekrutteringen ikke er hvem som sitter på statsrådskrakken. Det vitner i stedet om at det er regjeringskollegietStoltenberg som har vanskelig for å drive langsiktig forskningspolitikk. Dette kan være uheldig for de rødgrønne. Mer alvorlig for landet er den advarselen Regjeringen igjen sender til unge, glupe mennesker som kan tenke seg en forskerkarrière.