SOMMERENS DEBATT er om Fremskrittspartiets kulturpolitikk kommer til å bli en gjenganger frem mot valget neste år. Det er flere grunner til det. Fremskrittspartiets kulturprogram skiller seg vesentlig fra de andre partienes kulturpolitikk. En annen grunn er at kulturarenaen synes å egne seg godt til å dyrke motsetninger mellom elite og folk flest. Et tredje moment er selvsagt at kulturpolitikk generelt og støtteordninger spesielt til enhver tid bør evalueres og diskuteres.Da kan det være til hjelp å ha et overordnet blikk på kulturlivet. Fremskrittspartiet har det, noe mange glemmer.

Enkeltmenneskets rettigheter.

Allerede i første setning i programmet for denne stortingsperioden står det at "Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti". Og denne setningen gjentas ofte: "Fremskrittspartiet vil ha et samfunn med begrenset offentlig makt slik at individets rettigheter og handlefrihet bevares." Voksende stat og offentlig byråkrati er en trussel mot enkeltmenneskes utfoldelsesmulighet.Slik nærmer partiet seg alle samfunnsområdene, enten det er snakk om "markedsøkonomi for fritt næringsliv og velstand" eller kulturlivet. Her vil partiet gå inn for" å erstatte de faste overføringene til de enkelte kulturområdene med virkemidler som stimulerer til aktivitet hos den enkelte aktør". Virkemidlene skal sees i sammenheng med øvrige næringsstimulerende tiltak, slik som redusert arbeidsgiveravgift og forenkling av næringsfiendtlig byråkrati.

Norsk kulturarv.

Teatrene bør velge lønnsomme repertoar. Det er derfor ikke en prioritert oppgave å gi støtte til teatrene, og "på bakgrunn av at noe av teatrenes oppgave er å opprettholde den norske kulturarven, bør enhver støtte til teatrene ikke gå på bekostning av andre prioriterte samfunnsoppgaver".Til tross for at partiet mener kulturen har en egenverdi, viser denne setningen de problemene en liberalistisk tilnærming kan gi når egenverdien skal ivaretas. Det liberalistiske blikk ser ikke kulturens egenverdi.Ordet kulturarv er mangetydig, men dersom vi er enige om at det norske språket betyr mye for oss, er det vanskelig å se hvordan en gjennomført liberalistisk politikk kan styrke det. Partiet har tatt usedvanlig lett på motsetningen mellom tradisjon og arv på den ene siden og liberalisme og frisinnethet på den andre.Det er et illustrerende poeng at de to partiene som sterkest understreker betydningen av den kristne kulturarven, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, går stikk motsatte veier i sine kulturpolitiske programmer.

Beskytte danskheten.

I Danmark viser Dansk Folkeparti en annen konsekvens når det vil beskytte både danskhet, det nasjonale, og kristendom. Mange sammenligner Fremskrittspartiet med det innvandrerfiendtlige Dansk Folkeparti. Det er galt, noe som ikke minst viser seg i kulturpolitikken. Med sin EU-motstand og nasjonalisme er det liberalistiske et skjellsord for partiets ideologer.Partiet vil bruke offentlige midler på danske Film- og teaterproduksjoner og dansk skjønnlitteratur. "Staten skal understøtte produksjon og formidling av kultur og kunst gjennom tilskudd til drift av museer og kulturinstitusjoner, herunder Det Kongelige Teater, landsdelsteatrene og symfoniorkestrene." Hensikten er selvsagt å styrke det danske, ikke minst dansk språk.

Noenlunde like.

I den grad det er riktig, bør det være til ettertanke for de andre partiene at Fremskrittspartiet har mest til felles med det danske regjeringspartiet Venstre. (Det norske Venstre tilsvarer Radikale Venstre.) En enkel iakttagelse er denne: Ser vi stort på det, kan vi si at samfunnsforholdene i Danmark og Norge er noenlunde like. Når de to partiene ofte har samme velgeroppslutning, kan det bety fellestrekk i politikken.Mer substansielt er det faktisk en del likhetstrekk i både politikk og retorikk. Venstre var et landbruksparti, som midt på 1980-tallet slo inn på en nyliberal linje, ført i pennen av nåværende statsminister Anders Fogh Rasmussen. Hans bok Fra socialstat til minimalstat er representativ fra den tiden. Senere har Fogh Rasmussen styrt mot midten i dansk politikk, noe Siv Jensen også må dersom hun skal overta regjeringsansvaret.Det er også interessant at det i Fogh Rasmussens retorikk lå en motstand mot sosialdemokratiske og kulturradikale elitegrupper: "Vi tror mennesker kan bestemme selv. Vi behøver ikke eksperter og smaksdommere til å bestemme på våre vegne."De rød-grønne generelt og Martin Kolberg spesielt bør tenke seg godt om når strategien legges frem mot valget.