- Har du vært i India i et år? Da blir jo nesten det å komme hjem, som å komme bort.Drosjesjåføren som kjørte meg hjem fra flytoget etter et år i Sørøst-Asia, kunne ikke ha sagt det mer presist. Han visste imidlertid ikke at samtalen - helt uavhengig av sitt innhold - i seg selv understreket at utenlandsoppholdet hadde endret hvordan jeg så på mitt eget land. Dette er slett ikke unikt. De fleste som har bodd et stykke unna hjemlandet, innrømmer at de føler noe lignende når de kommer hjem. Små og store forskjeller mellom det nye landet og gamlelandet virker påfallende og rare. I en kort periode ser man sitt eget land med nye briller, som en utlending.I løpet av den første tiden hjemme, trakk jeg derfor noen nye (muligens forhastede) konklusjoner om mitt nye, gamle land. Det startet allerede i drosjen da jeg småsnakket med en sjåfør som både overholdt fartsgrensen og stanset før fotgjengerfelt, og ellers ikke gjorde noe som fikk meg til å frykte for mitt eget liv. Konklusjon 1: I Norge er trafikken veldisiplinert og de eneste hellige kuer som finnes, er fotgjengere. Utenfor Oslo S ble jeg møtt av tiggeren med pappkrus og plakat med påskriften "Kan du avse noen kroner? Jeg er sulten!" Men han hadde sko på føttene, og alle kroppsdeler var intakt. Magen var heller ikke oppblåst av underernæring, bare pløsete av for mye pølse. Konklusjon 2: I Norge vet selv ikke tiggerne hva sult egentlig er.

Avisenes idioti.

I kioskene lyste avisforsidene mot meg og ønsket meg velkommen hjem med opplysningen om at feriestress gir dårligere sex. I verden jeg forlot var matprisene steget med over 40 prosent det siste året, mens avisene hjemme fortalte oss et kombinasjonen av stress og ferie er bekymringsfull. Konklusjon 3: Norge er langt unna verden. I kiosken opplevde jeg dessuten at alt i Norge hadde fått to prislapper i løpet av tiden jeg var borte. Avisen med de meningsløse forsidene kostet 11 kroner. Eller: like mye som hele dagsinntekten til 70 prosent av Indias befolkning. Mitt påfølgende restaurantbesøk kostet 300 kroner. Eller: nok til å fø en fattig indisk familie med kylling og fisk i en måned. Båndopptageren jeg ønsket meg, kostet 2500 kroner. Eller: nok til at det sved i brystet. Konklusjon 4: I Norge kan jeg ikke bruke penger uten dårlig samvittighet.(Samme nye holdning gjør for øvrig at jeg selv ikke etter hjemkomsten klarer å kaste mat. India og den globale matkrisen har dermed klart det min fars gjentatte anmodninger gjennom oppveksten ikke klarte.)

Samtaler.

Men det var spesielt én ting som slo meg ved hjemkomsten, så snart jeg hadde gått ut av flyet og inn i drosjen. Kvelden før hadde jeg menget meg i sosialt lag med velstående indere. De fleste av dem bedømte en sjåførs kvalitet ikke kun ut ifra kjøreevnene, men også ut ifra evnen til å holde munn i viten om sinn plass i hierarkiet. "Snakker du med drosjesjåfører?" utbrøt en mann på min egen alder, og lo til han ble blank i øynene av absurditeten han så i dette, "Hva kan dere overhodet ha felles?"I drosjen hjem var det godt å kunne sette pris på det egalitære ved Norge. Men etter en liten stund, og helt uten forvarsel, ble de nye brillene gamle, og jeg kunne kjøpe en kaffe med god samvittighet.