DEN LAVE søkermassen til Høyesterett har bekymret politikere og dommere lenge. Dette var grunnen til at dommerne i fjor fikk mer enn 200 000 kroner i lønnstillegg. At det nå likevel bare er syv personer som tar seg bryet med å søke de treledige dommerembetene, kan bety to ting: enten at lønnshoppet ikke var stort nok eller at lønnen ikke spiller så stor rolle som man kanskje trodde. Å sitte som dommer i Høyesterett er den største ære en jurist kan oppnå i Norge. Her skal de hoder sitte som klarer å tenke de store, langsiktige og prinsipielle tankene om rett og galt - både enkeltmennesker imellom og mellom stat og individ. Om man takker nei til dette fordi lønnen ikke er mer enn 1,2 millioner, så har man ingenting i embetet å gjøre. Da får man heller bruke sitt talent på å grave smutthull i skatten til storselskapene. Så kan man tjene både seks og syv millioner i året.

Kvier seg.

At bare syv søkte de tre jobbene, bør derfor ikke brukes som brekkstang for å heve lønnen opp mot to millioner, slik blant andre advokatforeningen har argumentert for. Av hensyn til dommernes verdier og perspektiver bør deres økonomiske hverdag ikke bli for fjern fra hverdagen til dem som skal dømmes. Men hvis det ikke er pengene, hva er det da som gjør at så få søker seg til Høyesterett? Kanskje er det et element av beskjedenhet. Å søke Høyesterett er det samme som å si at man selv mener at man er en av landets fremste jurister, og noen vil kanskje kvie seg for å stikke seg frem slik. Spesielt om man skulle ende opp uten å få jobben. Det er i hvert fall påfallende at de to andre domstolene i Oslo, Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett, ikke har noen problemer med søkermassen.Kanskje går noen og venter på å bli pirket på skulderen med en oppfordring. Disse venter oftest forgjeves.

Sterke søkere.

For to år siden måtte Høyesterett for første gang utlyse en stilling på nytt fordi søkermassen ikke holdt mål etter første runde. Det er det ingenting som tyder på at man trenger denne gangen. Blant de syv søkerne er det flere åpenbare toppkandidater. Det gir dessuten veldig lave odds om man setter pengene på at én av stillingene går til Bergljot Webster (42) - eneste kvinnelige søker og toppjurist med ideell blanding av offentlig og privat yrkesbakgrunn. Som relativt ung kvinne og samtidig soleklar favoritt er hun allerede før innstillingen foreligger et symbol på det generasjonsskiftet Høyesterett er i ferd med å gjennomføre.