In i sjelen

DET VAR FØRSTE GANG i Norges land at en kulturminister åpnet moteuken. Trond Giske sto på en catwalk i et rufsete fabrikklokale ved Akerselva. Det var 2006, og foran ham satt et nesten rørt, tettpakket publikum av norske motedesignere, -interesserte, presse og tryner. Han hadde akkurat sagt k-ordet - høyt og tydelig. Han hadde sagt at mote var kunst. En rar lettelse spredte seg over forsamlingen. Etter år som syende underdogs hadde selveste kultursjefen selv sagt at norsk motedesign var kunst. Dette måtte være begynnelsen på en kulturell klassereise.I et land der alvor rangerer høyere enn latter, utholdenhet er viktigere enn kos, og funksjon seirer over estetikk, har det vært vanskelig å behandle mote som
annet enn et overfladisk fenomen.

Viktig del i livet.

Likevel brukte vi over fem prosent av inntekten vår på klær og sko året da Trond Giske sa "kunst". Vi kjøper 80 prosent mer klær i mengde i dag enn i 1991. Prioriteringene peker i en retning - at mote er en viktig del i livene våre. Men altfor få har til nå stilt det åpenbare spørsmålet: Hvorfor? Tradisjonene for moteforskning, å bruke motefenomenet som et redskap til å se og analysere mennesket, er godt etablert i et land som Storbritannia. Så kom plutselig danskene og svenskene på banen med egne institutter for moteforskning for et par år siden. I fjor samlet Høgskolen i Oslo moteforskere fra hele verden til konferansen "Dressing Rooms". Endelig var Norge på kartet, og nå har magasinet Personae inntatt markedet.

Sober design.

Et norsk tidsskrift fullstendig viet til klær, kropp og kultur, med bidragsytere som har vekttall på linje med et norsk klesbudsjett. I sober design og side om side med tradisjonelle moteserier, veksler historikere, antropologer, litteraturvitere og forfattere på å skrive om temaer rundt mote. "Hvorfor skrives det reflekterte artikler om arkitektur, kunst, film og litteratur? Burde ikke også klær kunne behandles innenfor rammen av et kulturtidsskrift?" spør Personae-
redaktør Elisabeth Skjervum Holeog rekker å nevne både den franske forfatteren og filosofen Georges Bataille og den amerikanske filosofen Martha Nüssbaum før hun er halvveis i lederen. I Norge er dette nytt og vågalt. Mote som hjerneføde. Det bryter med inngrodde stereotypier om at matematikkhoder ikke kan være flinke i språk. Intellektuelle kan ikke være opptatt av klær - så sant de ikke henger på en bortgjemt folkegruppe på Borneo. Selv om filosof Lars Fr. H. Svendsen skrev om hva høyt aktede filosofer tenkte om mote for hundre år siden i boken Mote. Et filosofisk essay, var ikke temaet særlig moteriktig i norske akademiske kretser da den kom i 2004. I dag er boken oversatt til flere språk, og flere norske intellektuelle, som initiativtagerne bak Personae, ser dybden i det overfladiske. Grunnen er noe så enkelt som at vi, det moderne mennesket, er blitt mye mer overfladisk. Vi liker å vise hvem vi er og hva vi tenker gjennom overflaten. Arealet utenfor hudlaget er derfor blitt en av våre viktigste kommunikasjonskanaler. Og dette er god forskermat. Spørsmålet er om det er salgbart lesestoff. Er vi vanlige så opptatt av oss selv at vi ønsker å analysere vårt eget speilbilde? Posisjonen moteforskningen har fått i utlandet tyder på "oui".