GRAM PARSONS lærte seg å opptre i barer eid av stefaren. Det er de færreste artister unt å få slike muligheter. Og, mer relevant i 2009, de færreste artister har plateselskap med nok økonomiske muskler til å på egen hånd kunne løfte karrièrer opp på selvdrevet nivå. Forskudd på lisensavtaler er i dag skrumpet ned til 20prosent av hva de var for bare fem år siden, sier managere. Det er her Larvik kommer inn i bildet.

Lokalpatriotisme.

Nylig ga Larviksartisten Bellman (Arne-Johan Rauan) ut sin debut-CD. Og vinyl. Og et liveopptak. Og en plate med remikser av låtene fra debuten. Og en DVD med konsertopptak. Det er påfallende mye, i alle fall for en i praksis helt ukjent artist. Utgivelsene er mulig takket være lokal støtte fra flere større og mindre bedrifter i Larvik. Sammen med plateselskapssjef Christer Falck og reklamebyrået Odyssé har Bellmann tatt runden i hjembyen. Der går mange og gleder seg til det nye kulturhuset skal åpne i høst, og den generelle kulturoptimismen og lokalpatriotismen er jevnt stigende. Det har bidratt til at Bellman har fått i stand et kobbel av avtaler om tjenester og forhåndssalg av albumet (hvor Bellman og plateselskapet sitter igjen med 80prosent av salgssummen).

Spesiell avtale.

Svært få, om noen, avtaler som ligner på Bellmans er gjort for norske artister tidligere. En ringerunde viser at de som har forsøkt, gjerne har gitt opp etter manglende respons fra bedriftene. Ryggmargsrefleksen hos pop- og rockartister er også å si nei til slikt. Den gylne regelen der er at man kan ha artistisk troverdighet eller penger, men ikke begge deler samtidig. Denne uken ble det kjent at Whitest Boy Alive trakk seg fra konkurransen om StatoilHydro-stipendet, slik Ungdomskulen gjorde i fjor og slik andre artister helt sikkert vil gjøre i fremtiden, av flere ulike grunner. Bellman har fått høre fra andre artister at han ikke gjør tingene på «rett måte», men velger selv å se de lokale bedriftene som støttespillere som har hjulpet med å lage et best mulig produkt. Han sier også at han aldri ville vært interessert i slik støtte hvis den kom med krav om hvordan musikken eller artistpersonligheten skulle formes. Den sterke Larvik-linken betyr riktignok at han ikke uten videre kan flytte på seg, og han er usikker på om det ville vært like greit å få støtte om han for eksempel bodde i Oslo.

Holdningsendring.

Holdningene rundt slik støtte vil nærmeste garantert endres i tiden som kommer, også blant de mest uavhengige indieartister. Nå som albumet har gått fra å være inntektskilde til visittkort som kan gi spillejobber, vil det bli stadig viktigere å skape best mulig rammer for innspillingen av dette. Den britiske artisten Patrick Wolf har tilbudt fansen å kjøpe aksjer i sitt kommende album, og fått finansiert innspillingen på den måten. Alle kan ikke gjøre dét, og alle kan heller ikke gjøre som Bellman. Men prosesser som gjør det til et mer nærliggende alternativ er allerede godt i gang, fra to sider samtidig. Ulovlig nedlasting av musikk bidrar til at platebransjen raskt skrumper fra rik onkel til sengeliggende bestefar som ikke lenger kan gi artistene sine fullgod hjelp. På den andre siden begynner flere bedrifter å se at det kan være like greit å sponse en lokal artist som det lokale idrettslaget. For dem er det viktig at takhøyden for ulike musikkuttrykk har økt betraktelig («hvem blir skremt av et black metal band lenger?», som en manager sier det). Antagelig vil de fleste band fortsatt komme til storbyen for å få i gang karrieren. Men kanskje de ikke automatisk vil definere seg som Osloband, bare fordi de bor her. Kanskje får man bedre vekstvilkår ved å pleie røttene.