«DU KAN GÅ PÅ SOSIALEN og få penger.» Når denne beskjeden gis til folk som må søke sosialhjelp bare fordi en stor offentlig etat ikke klarer å gjøre jobben sin, er det et alvorlig krisetegn.

2008 var vanskelig for Nav. De som spådde at 2009 kunne bli verre, ser nå ut til å få rett. I Oslo og Hordaland hoper saksbunkene seg opp. Pilene peker ikke lenger riktig vei. Et økende antall personer må vente lenger på stønadene sine enn Nav mener er akseptabelt. Hva som er akseptabelt, varierer fra ytelse til ytelse. Mens den vanlige saksbehandlingstiden oppgis til to måneder for en som venter på rehabiliteringspenger etter en kreftoperasjon, anser Nav det som uakseptabelt når det har gått fem måneder.

Én dør.

Omorganisering av arbeids og velferdsetaten er ment å være et av Regjeringens viktigste grep mot økt fattigdom. Folk skulle slippe runddansen mellom trygdekontoret, arbeidskontoret og sosialkontoret. De skulle slippe å ende opp som kasteballer mellom ulike ordninger. Ved å få én dør å forholde seg til – én saksbehandler og én ny tankegang – skulle flere komme i arbeid – og ut av fattigdom. Mer ressurser skulle brukes på å følge opp folk som sliter, mindre på å avgjøre og utbetale standardytelser.

Det har vært bred oppslutning rundt reformen og intensjonene. Men i møtet med virkeligheten er resultatet mange steder blitt et helt annet. De som er så heldige å komme gjennom til saksbehandleren sin på telefon, får høre at papirene i saken deres nå ligger i en forvaltningsenhet. Ingen vet når pengene kommer. Og når arbeidssøkende, uføre, psykisk og fysisk syke, aleneforsørgere og andre får pengeproblemer på toppen av det andre de sliter med, blir det neppe lettere å komme i arbeid.

Politikerne må ta sin del av skylden for at Nav noen steder er på randen av sammenbrudd. De har vært for optimistiske.

To kulturer.

Politikerne har undervurdert hvor vanskelig det er å forene to ulike statskulturer og én kommunal jobbkultur. Ekstra utfordrende blir det når en sjef på et Nav-kontor skal tjene to herrer på en gang – den lokale ordføreren og arbeids- og inkluderingsministeren. Derfor har de også ett kommunalt og ett statlig driftsbudsjett. De ansatte skal gjøre de samme tingene – ting mange av dem ikke har gjort før – men med ulike lønns- og arbeidsvilkår.

Storting og regjering har bestemt at samtidig som nye Nav-kontorer etableres i alle landets kommuner innen 2010, skal nye saksbehandlingsrutiner innføres. Når noen ber om et frikort, søker om foreldrepenger eller uføretrygd, er saksbehandlingsrutinene lagt om. Ansatte skal mange steder jobbe med saker de ikke har hatt kompetanse til.

I år skal det opprettes 156 nye Nav-kontorer. Parallelt med at de ansatte flytter rundt på pappesker, må de bruke mye tid på kompetanseheving, for eksempel å sette seg inn i nye datasystemer. Avgjørelser som tidligere ble tatt på det lokale trygdekontoret og det lokale arbeidskontoret er flyttet over i nye forvaltningsenheter. Mye av kompetansen er også flyttet dit. Det betyr at de som skal veilede på det lokale Nav-kontoret, ikke sitter med tilstrekkelig kunnskap. Og det innebærer at papirer sendes fra ett kontor til et annet. Mange av dem som arkiverer disse papirene, er ikke trenet til dette. At summen av alt dette forsinker saksbehandlingen, burde ikke overraske noen.

Tre reformer.

I tillegg til en svært omfattende omorganisering har politikerne vedtatt nye velferdsreformer: kvalifiseringsprogram, arbeidsavklaringspenger og et helt nytt pensjonssystem. I praksis betyr dette for eksempel at alle langtidssosialklienter skal delta i et nytt kvalifiseringsprogram. Det medfører mye tettere oppfølging. Og Nav-ansatte kan glemme alt de har lært om attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Alle disse ordningene avløses av arbeidsavklaringspenger. Etaten skal også vurdere arbeidsevnen til alle med skrantende helse.

Gjennomføringsevne.

De nye reformene gjør det vanskeligere for Nav å gjennomføre selve omorganiseringen. På toppen av alt dette øker ledigheten. Flere arbeidsledige ber om hjelp fra Nav.

Når problemene tårner seg opp, kommer etaten i en håpløs runddans. De ansatte blir utslitte. De må bruke mye tid på å snakke med folk som ikke får penger – det tar tid fra saksbehandlingen. Samtidig kan all oppmerksomheten om saksbunker og ubehandlede saker friste enkelte ansatte til å behandle saker med harelabb. Dermed kan kanskje noen som egentlig ikke skulle hatt uførestønad, få det. Det er heller ikke ønskelig.

Kanskje må politikerne ta en timeout. For hverken statsministeren, arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen eller Nav-direktør Tor Saglie kan i lengden be folk oppsøke sosialkontoret fordi Nav-reformen ikke gjennomføres på forsvarlig vis. Noen kan også komme til å kreve at hoder må rulle.