FØRSTE MARS MOTTOK Kulturdepartementet Det Åpne Teaters budsjettsøknad om etablering av Dramatikkens Hus. Samme dag skriver tidligere kulturredaktør i Nationen, Ida Lou Larsen, en kritisk artikkel om etableringen på sin egen hjemmeside. Det handler ikke bare om «norsk nyskrevet dramatikk», men også hva norsk teater skal bli, og hva slags institusjon det skal være. Larsen skisserer både direkte og indirekte hvilke innretninger som vil kneble en fri flyt.
Utsøkt slu.
Dramatikkens Hus ligner i påfallende grad på Det Åpne Teater. Det er oppsiktsvekkende. Dramatikkens Hus skulle erstatte et hus som gjennom en evaluering i regi av Kulturrådet (2005) ble karakterisert som «under det nivå som skal til for å vinne dramatikernes og teatrenes tillit».
På to plan skiller Dramatikkens Hus seg likevel ut. Det blir enda mer topptungt. I stedet for bare én kunstnerisk leder, får Dramatikkens Hus en administrativ og to kunstneriske ledere. Målet er å utvikle ca. 40 tekster pr. år samt å vise tre ferdige produksjoner. Slik var også praksis på Det Åpne Teater. Den store forskjellen ligger imidlertid i pengene. Der Det Åpne Teater fikk fire mill. i statstilskudd, skal Dramatikkens Hus få 11 mill. Hvis huset skal fungere på lik linje med Det Åpne Teater, hva skal da pengene brukes på? Jo, dramatikeren. Konstruksjonen er like mye utsøkt som slu. Og kritisk for den frie flyt i norsk teaterliv.
Det er høyst kritikkverdig hvordan en liten gruppe sikrer seg penger (få dramatikere, inklusive kanskje meg selv) i troen på å få kjøpt seg inn på teatrene. Teatersjefer er begeistret over å få noe billig. Samtidig er stemningen lunken. Alle tier om det vesentlige: Gi rom for god kunst på det enkelte teaters egne premisser.
Lokkemat.
De utvalgte dramatikerne, som helst skal få ført sine manus frem til produksjon, vil motta penger underveis. Klarer ikke Dramatikkens Hus å selge manuset, er dramatikeren likevel garantert 150000. Hvis det derimot blir innkjøpt, får dramatikeren i tillegg 100000 av teatret. Totalsummen for et skuespill pr. i dag er 240445. Teatret har, hvis de velger å anta stykket, spart 100000. De må riktignok ut med 50000 til Dramatikkens Hus som takk for hjelpen. Poenget er ikke her å si at dramatikeren ikke skal få utviklingsstøtte. Problemet er at det skal bli lokkemat for et teaterhus. Planen, slik den fremstår, vil sløve teatrene og frata dem et nødvendig incitament. Det er teatrene/den frie scenekunsten selv som sitter på ressursene og som skal føre et teaterstykke frem.
Et tankeeksperiment: Når Jon Fosse blir bedt om å skrive sitt neste stykke, vil ikke da den aktuelle teatersjefen hviske ham i øret: Vær så snill, kluss litt med ordene, ta en tur innom Dramatikkens Hus, så sparer vi 100000 kroner. Hvis vi skal tro teatersjefers ord om at norsk dramatikk er dyrt, er hun dum om hun ikke vil si noe slikt.
For flere år siden var jeg selv med å legge planer for et senter for utvikling av scenedramatikk. Vi så til våre kollegaer i filmen som har hatt en vel fungerende ordning for manusutvikling. Det vi ikke tok tilstrekkelig høyde for, var at film og teater er vidt forskjellige kunstarter. Dagens styre har heller ikke gjort det.
«Overhus».
Styret i Dramatikkens Hus forholder seg på nåværende tidspunkt heller ikke til allerede eksisterende arenaer for scenetekstutvikling. Det frie scenekunstfeltet – som er de fremste på eksperimenterende tekst – er ikke engang representert i styret. Dramatikkens Hus blir et «Overhus», den egentlige teatersjef og premissleverandør, for alle norske teatre som ikke vil betale full pris. Dette er et kommersielt grep som ikke vil gavne kunsten. Det var ikke intensjonen, men det kan bli effekten.
