Svar skyldig. Økonomene har mer enn nok å svare for.
Det var økonomer som legitimerte og gjorde allment kjent det synet at et frigjort finansvesen var en velsignelse for samfunnet. De snakket tilnærmet med én stemme da det kom til «farene med myndighetenes overregulering». Deres tekniske ekspertise – eller det som syntes å være det på det tidspunktet – ga dem en privilegert stilling, både som opinionsskapere, og det ga dem samtidig adgang til maktens korridorer.
Mislykket svar.
Svært få av dem (de mest kjente unntakene er bl.a. Nouriel Roubini og Robert Shiller) slo alarm om krisen som kom. Kanskje enda verre er det at faget har mislykkes i å komme med nyttig veiledning til hvordan verdensøkonomien skal loses ut av dagens kaos. Om den keynesianske lære om å øke offentlig sektors etterspørsel, spriker økonomenes syn fra «absolutt avgjørende» til «ineffektiv og skadelig».
Om rereguleringen av finansnæringen er det rikelig med gode ideer, men de er lite sammenfallende. Fra nesten samstemmighet om fordelene med en finanssentrisk modell av verden, har den økonomiske profesjonen beveget seg til nærmest totalt mangel på enighet om hva som bør gjøres.
Opprydning.
Er det derfor behov for en total opprydning i økonomifagene? Bør vi brenne våre eksisterende lærebøker og skrive dem om helt forfra?
Faktisk ikke. Men uten å gripe inn i økonomenes verktøy, gir det ingen mening å forstå dagens krise.
Hvorfor førte for eksempel Kinas beslutning om å øke valutareservene til at en låntager i Ohio tok overdreven risiko? Dersom svaret ditt ikke benytter elementer fra blant annet adferdsøkonomi, prinsipalagent-teori (for eksempel forholdet mellom aksjonærer og bedriftsledere. Red.anm.), informasjonsøkonomi og internasjonal økonomi, vil det sannsynligvis fortsatt være ufullstendig.
Selvsikre økonomer.
Feilen skyldes ikke økonomifaget, men økonomene. Problemet er at økonomene (og de som lytter til dem) ble så selvsikre på sine foretrukne modeller: Markedene er effektive, finansielle nyskapninger overfører risikoen til dem som best er i stand til å bære den, selvregulering virker best og myndighetenes inngrep er ineffektive og skadelige.
De glemte at det var mange andre modeller som førte i radikalt forskjellig retninger. Overmot skaper blinde flekker.
Er det noe som trengs å få fastslått så er det fagets sosiologi. Lærebøkene – i det minste dem som brukes i viderekomne studier – er fine.
Ikke-økonomer har en tendens til å se på økonomi som en disiplin som idealiserer markedene og har et snevert begrep om fordelingsvirkninger. Dersom det eneste kurset i økonomi som du har tatt er de vanlige oversiktene i introduksjonskursene, eller hvis du er journalist som spør en økonom om et kjapt svar på et politisk spørsmål, er det faktisk hva du får.
Stor bredde.
Men ta noen flere kurs i økonomi, eller bruk litt tid i undervisningsrom for viderekomne, og du vil få et helt annet bilde.
Arbeidsmarkedsøkonomene fokuserer ikke bare på hvordan fagforeninger kan forvrenge markeder, men også hvordan de, under gitte forhold, kan øke produktiviteten. Handelsøkonomene studerer globaliseringens virkninger på ulikhetene, både innenfor enkelte land og på tvers av landegrensene. Finansteoretikerne har skrevet massevis om konsekvensene av at hypotesen om «effektive markeder» slo feil. Makroøkonomene som er spesialister i åpne økonomier, gransker ustabilitetene i internasjonal finans.
Videregående utdannelse i økonomi krever kunnskaper i detalj om sviktende markeder, og om de utallige måter som myndighetene kan hjelpe markedene til å fungere bedre på.
Distanse.
Makroøkonomi er kanskje det eneste anvendte feltet i økonomi hvor mer utdannelse skaper større distanse mellom spesialisten og den virkelige verdenen, noe som skyldes fagets store tillit til høyst urealistiske modeller som ofrer anvendelighet til fordel for en streng teknisk tilnærming.
Tatt i betraktning dagens behov har det dessverre vært liten utvikling i makroøkonomiens påvirkning av politikken siden John Maynard Keynes forklarte hvordan økonomier kunne bli hengende fast med arbeidsløshet på grunn av utilstrekkelig etterspørsel. Noen, som Brad De Long og Paul Krugman, vil si at fagområdet faktisk har gått tilbake.
Modeller.
Økonomi er virkelig et verktøy med flerfoldige modeller – hver av dem gir en ulik, stilisert fremstilling av noen aspekter av virkeligheten. Å være dyktig økonom avhenger av evnen av å plukke og velge den rette modellen for en gitt situasjon.
Økonomifagets rikdom har ikke gjenspeilet seg i den offentlige debatten fordi økonomene har krevd for stor autorisasjon. I stedet for å presentere en meny med muligheter og sette opp en liste med relevante valgmuligheter – noe som økonomi handler om – har økonomene for ofte overført sine egne sosiale og politiske innstillinger. I stedet for å være analytiske, har de vært ideologer som har favorisert ett sett av sosiale ordninger fremfor andre.
Klargjøre valg.
Dessuten har økonomene vært motvillige til å dele sin intellektuelle tvil med offentligheten, med mindre de «gir makt til barberer». Ingen økonom kan være helt sikker på at hans foretrukne modell er korrekt. Men når han og andre gjør seg til talsmenn for å utelukke alternativer, ender de opp med å kommunisere en svært overdrevet grad av tiltro til hvilken utvei som er påkrevet.
Paradoksalt nok gjenspeiler kanskje forvirringen innen faget nå bedre profesjonens virkelige verdi enn tidligere tiders misvisende enighet. Økonomer kan i beste fall klargjøre valgene som politikerne står overfor, men de kan ikke ta valgene for dem.
Når økonomer er uenige, får verden innblikk i forskjellige syn på hvordan økonomien virker. Det er når økonomene er for samstemte at offentligheten bør være på vakt.
Copyright: Project Syndicate, 2009. www. project-syndicate.org. Norsk enerett: Aftenposten
Kommentarer