DEN SITTENDE PRESIDENTEN, Mahmoud Ahmadinejad, har gitt Vesten et svært negativt bilde av Iran. Det oppfattes som et land styrt av et reaksjonært presteregime, et land som kan stå på terskelen til å skaffe seg atomvåpen. Og Ahmadinejad selv har flere ganger hevdet at Nazi-Tysklands jødeutryddelser er mer eller mindre oppdiktet. Og landet ligger høyt på listen når det gjelder menneskerettighetsbrudd.

Likevel er det viktig å forholde seg til Iran. Det er en stormakt i sin del av verden. Et ikke-arabisk land som spiller en sentral rolle i Midtøsten. Det har atomambisjoner, men vil neppe bli en atommakt. Ikke bare på grunn av internasjonal motstand, men fordi Israel vil gjøre sitt for å hindre det.

Religionen.

Iran er dessuten det viktigste sjiamuslimske landet. Irak har en stor sjia-befolkning, i Bahrain er flertallet sjiaer og i Saudi-Arabia er de en viktig minoritet. For Hizbollah i Libanon og palestinernes Hamas er Iran viktig støttespiller.

Ensidig fordømmelse og isolasjon av Iran er lite fruktbart. Når president Barack Obama legger opp til dialog, er det rett vei å gå.

Men for å ha en vellykket dialog, er det viktig å vite hva slags regime den islamske republikken er.

Valgkampen har vist at det er reelle politiske motsetninger. Men dagens valg skjer innen klare rammer. Det finnes utvilsomt grupper som vil kvitte seg med prestestyret, og som ser tilbake på Sjahen med en viss lengsel.

Men samtidig har Iran en ung befolkning. Av 70 millioner innbyggerne anslås antallet under 30 år til 70 prosent. De er født etter den islamske revolusjonen i 1979, og kjenner bare den islamske republikken. Men blant disse er det mange som gjerne vil kvitte seg med Ahmadinejad. Så om ikke annet er valgkampen en velkommen anledning til å lufte misnøyen. I de velstående, nordlige delene av Teheran har unge iranerne kjørt rundt i biler pyntet med bilder av den viktigste reformkandidaten, tidligere statsminister Mir-Hussein Mousavi.

Løfte på lokket.

Misnøyen kan være farlig. En seier for Ahmadinejad vil bli en kalddusj for dem som nå øyner sjansen til mer åpenhet i Iran. Her kan de konservative ta lærdom av historien. Da Sjahens regime brøt sammen, var det en følge av at det mistet kontrollen med massene. Motstanderne utfordret makten. De ble slått ned, men ga seg ikke. Den opptrappingen klarte Sjahens maktapparat til slutt ikke å håndtere.

Lærdommen som kan trekkes, er at et regime som undertrykker opposisjonen, kan lykkes med det, inntil det løfter på lokket for å slippe ut litt damp. Da kan det bli vanskelig å få det på plass igjen. Det er der Iran er nå.

Hvor reell er så den politiske kampen? Ut fra det som skjer av valgkamp ute på gatene og temperaturen i uttalelsene, er den høyst reell. Det bør ikke nødvendigvis forbause omverdenen. Iran etter ayatollah Khomeinis maktovertagelse i 1979 har ikke entydig vært et autoritært, undertrykkende regime.

Flere faser.

Utviklingen er gått i bølger. Krigen med Irak, som nabolandet startet, og som varte fra 1980 til 1988, bidro til at det ble kjørt med stramme tøyler hjemme. Rafsanjani, som vant presidentvalget sommeren 1989, noen måneder etter Khomeinis død, hadde da både de konservative og reformistene bak seg. Etterfølgeren, Muhammed Khatami, som vant valgene i 1997 og 2001, markerte en liberalisering. Omslaget kom da Ahmadinejad vant valget i 2005 med et klart flertall, selv om det først kom i den andre valgomgangen.

Han lovet sosiale reformer, noe som sikret oppslutning blant arbeiderklassen. Og han lovet å fjerne korrupsjon. Det siste var nettopp noe som var forbundet med motstanderen Rafsanjani, som da forsøkte å sikre seg en ny periode som president.

Om hans fire år ved makten ikke har sikret sosial rettferdighet, så har hans markering av Irans interesser overfor omverdenen, bl.a. retten til å ha et atomprogram, gjort ham populær. Iran ser på seg selv som en stormakt, og for iranerne betyr det lik rett som andre, også til å utvikle atomkraft. Og de ser ingen grunn til å bøye av for vestlig press.

Forhandlingspart.

Om reformkandidaten Mousavi vinner, vil det utvilsomt bli hilst velkommen i Vesten. Han vil være en lettere forhandlingspart når det gjelder bl.a. atomprogrammet. Men for å skape en endelig avklaring mellom Vesten og Iran kan det kanskje være bedre å forhandle med den krasseste motstanderen. Om de ytterliggående forpliktes ved forhandlingsbordet, kan de ikke så lett gå tilbake på sine standpunkter.

Men uansett: Det er ikke opp til omverdenen å avgjøre dette valget. Det er iranerne selv som skal leve med den presidenten de velger.