Da Michael Jackson døde, fikk nyheten jorden til å beve. Episenteret var Neverland, og rystelsene kunne merkes på alle kontinenter, i alle land, i alle folkeslag.

Verden så ut til å være umettelig i sin hunger etter informasjon i en nyhetssak som inneholdt alle de riktige ingrediensene. En eksentrisk superstjerne. Et dødsfall under mystiske omstendigheter. Hemmeligheter. Taushet. Mistanker. En avstengt luksusranch. Private leger med skumle hensikter. Familien som bærer ut gjenstander før politiet rekker å undersøke huset. Maktspillet. Gribbene.

Da et offentlig likskue på Neverland-ranchen ble varslet, var sparepakkene glemt. Verdenspressen gikk amok, og sendte alt de hadde av krefter til California.

Don’t stop ’til you get enough

Da jeg kjørte opp mot Neverland fredag, var satellittallerkenene det første jeg så. Store biler med kjente logoer. Og utenfor den stengte porten sto de, nyhetsankerene, med mikrofoner i hendene og kameraene rettet mot seg. Kritthvite tenner, frisyrer av betong, pudder i pannen. Hodet litt på skakke, et bekymret uttrykk i fjeset, antakelig for å understreke alvoret i situasjonen. De hadde vært der i en uke allerede. Snudd hver stein i letingen etter en ny og frisk vinkling. Snakket til munnen ble tørr.

Og jeg vil tro panikken grep dem da de innså at det ikke ville bli noe likskue på Neverland på fredag, at alt ble flyttet fire dager frem i tid. De hadde satset alt på ett kort. Hadde sendeflate å fylle. De hadde ikke noe valg, de måtte fortsette å snakke, selv om alt var sagt allerede.

Heal the world

Dermed var det duket for ufrivillig komikk. Verdenspressen er samlet i California for å dekke en sak uten utvikling. Mannen er død, minnehøytideligheten er på tirsdag, og i mellomtiden er det tørke. Ingenting skjer, de har ingenting å si, men de fortsetter å bevege leppene.

Dionne Warwicks sønn blir hentet inn for å si at han stiller opp for Jackson-familien hvis de ønsker det. De viser det siste videoopptaket av Jackson for tusende gang. Bilder av sørgende fans. Tværer ut tiden. Journalistene begynner å intervjue hverandre. De snakker om markedsundersøkelsen som viser at 64 prosent synes dekningen har vært overdimensjonert, mens bare tre prosent vil ha mer.

Om at 63 prosent av Jackson-fansen er demokrater. Hvilken politisk betydning han har hatt. At en Michael Jackson-skulptur i smør er i produksjon i Iowa. Bare et par dager igjen, nå. Snart kan dere si noe med substans.

Leave me alone

Hadde Michael Jackson vært i live, ville han snudd seg i graven, hvis man kan si det slik.

En låt begynner å surre i bakhodet mitt. - I don’t care what you’re talking about. I don’t care what you say, synger Michael. - Just leave me alone.

Snart er det tirsdag. Snart kan nyhetsankerene reise hjem til familiene sine i New York, Napoli og Nagano. Hold ut, folkens. Snart er det over. Det ble for mye. Blame it on the boogie.