RESULTATENE FRA det foreløpige kirkevalget til bispedømmerådene og dermed til Kirkemøtet er vanskelig å vurdere. Oppslutningen ble akkurat god nok til at løsrivelsesprosessen fra staten kan fortsette, mens sammensetningen av det nye Kirkemøtet neste år kan bli omtrent som før. Det siste er mer usikkert, fordi de direkte valgene bare omfattet 52 av 115 representanter. Kirkevalget er en komplisert kombinasjon av direkte og indirekte valg, der både leke og kirkelig ansatte skal velges. I realiteten har det vært snakk om Kirkevalgets første del.

Nærmiljø.

Statskirkeforliket i Stortinget forutsatte et styrket demokrati i Den norske kirke. Særlig Senterpartiet fremførte det lite prinsipielle standpunktet at dersom kirken skal få bestemme mer i eget hus, må den også fremstå som en folkekirke. Landsoversikten ved valget til bispedømmerådene og Kirkemøtet viser at 9,9 prosent av velgerne deltok. Det er, under tvil, tilfredsstillende dersom intensjonen i statskirkeforliket legges til grunn. Ved menighetsrådsvalgene ligger oppslutningen på omkring 12 prosent. Dette tyder på at det har vært lettere å velge kandidater fra nærmiljøet enn kandidater fra hele bispedømmet.

Dersom vi sammenligner deltagelsen med det nylig avholdte kirkevalget i Sverige, er resultatet ikke så dårlig. Der deltok 12 prosent i valget, som er godt innarbeidet og kjent.

Kritisk.

Det har utvilsomt vært en utfordring å stimulere til deltagelse på bispedømmenivå. Det ble imidlertid spandert et titall millioner kroner, og det ble brukt lett tilgjengelige lokaler samtidig som det var stortingsvalg. Om vi ser bort fra det prinsipielle ved denne miksen av stat og kirke, er det et spørsmål om ikke pengene kunne vært anvendt bedre.

Profileringen av kandidatene har flere steder vært for svak. At det tar så lang tid før valgresultatet foreligger, er heller ikke noe godt bidrag frem til neste valg om to år. Oppfølging og analyser har stort sett vært fraværende i mediene etterpå. Dette er faktisk et valg hvor noen hundre tusen mennesker har deltatt. Samtidig som Kirken må evaluere dette kritisk, sier det jo også en del om medienes forhold til norsk religiøsitet. Det er en annen historie.

Motsetningsfylt.

Innføringen av Ekteskapsloven førte til mobilisering før valget. Åpen Kirkegruppe satte opp en liste med «homovennlige kandidater», mens blant andre Foreldrerett.no laget en oversikt over kandidater som er motstandere av ekteskapsloven. På bakgrunn av disse listene har de konservative fått noen flere representanter enn de mer liberale.

Det ble imidlertid valgt et såpass stort antall representanter som ikke sto på noen av listene, at det er vanskelig å vurdere om kampanjene har hatt noen avgjørende effekt. Valget etterlater seg et motsetningsfylt bilde. Oslo og Stavanger er illustrerende. I Oslo sitter en konservativ biskop med et bispedømmeråd som har flest liberale blant de leke. I Stavanger er det omvendt, en liberal biskop med et flertall av konservative i bispedømmerådet. Her fikk for øvrig den mer liberale Thor Bjarne Bore suverent flest stemmer.

Prestevalg.

Regner vi med biskopene, kjenner vi navnene på litt over halvparten av Kirkemøtet som tiltrer neste år. Det er for lite til å si noe om vindretningen. Det kan ende med de samme teologiske og kirkepolitiske posisjonene som i dag. I homofilisaken betyr det et ja til at homofile prester i partnerskap kan inneha vigslede stillinger, men et nei til ny vigselsliturgi i pakt med ekteskapsloven.

En forholdsvis stor del av Kirkemøtet karakteriserer trolig den saken som et spørsmål om modning. Eller sagt på en annen måte, ved å ta tiden til hjelp, holdes hele flokken samlet om bord i kirkeskipet. Sånn sett kan det være brobyggerne som bestemmer kursen. Men valget av ansatte, kanskje særlig prestene, kan føre til en mer konservativ dreining på Kirkemøtet.

Støy.

Ettersom kirkevalg og stortingsvalg ble holdt samtidig, kan det være interessant å spørre om det finnes fellestrekk? Et svar vil i tilfelle være spekulativt, fordi det er to vidt forskjellige valg. Likevel er det vanskelig å motstå fristelsen. Det kan se ut som om den ensidige vektleggingen av ekteskapssaken heller ikke har fått så stor betydning for kirkevalget som en kanskje skulle tro. Støyen har vært større enn betydningen.

Mye taler for at statskirkeskipet seiler i et farvann mellom Arbeiderpartiet, sentrum og Høyre. I motsetning til i stortingspolitikken, kan folk fra SV, Ap, sentrum og Høyre godt finne sammen om felles verdigrunnlag i kirkepolitikken. Et blikk til det svenske kirkevalget viser at sosialdemokratene har flest kirkevelgere. Kirkevalget i Norge gir ikke grunnlag for påstanden, men det ville ikke være noen overraskelse om det er slik i Norge også.

Det er imidlertid få som ønsker at demokratireformen i Kirken skal utvikle seg til å bli partivalg.