Frafall fra videregående opplæring er på den skolepolitiske dagsorden, men bildet som nå utkrystalliserer seg er forenklet. De politiske talene viser en overdreven tro på at løsningen finnes i de bakgrunnsvariabler som kjennetegner en frafallen elev.

Felles.

Det er kjent for oss hva de har felles: De har foreldre med liten eller ingen utdanning, de kommer fra lavinntektsfamilier, de er gjerne borteboere, de har svake resultater fra ungdomsskolen og har høyt fravær.

Ingen av disse variablene peker på noen løsning. Vi kan ikke bytte ut foreldrene eller befolkningsstrukturen. De andre variablene er effekter, ikke årsaker, og forsøk på å forklare ved hjelp av dem ender opp i symptombehandling.

Analyse.

Jeg foreslår derfor å heller analysere faktorer som inngår i elevens faktiske vurdering av hvorvidt han skal gå på skolen eller ikke. Elevene tenker nemlig ikke «i dag orker jeg ikke skolen; mine foreldre har bare grunnskoleutdanning». En mulig fremgangsmåte er å lage en beslutningsanalyse, der variabler som kan antas å påvirke beslutningene bestemmes på forhånd, basert på erfaringer fra skoleverket.

Variabler.

For eksempel kunne vi ta utgangspunkt i seks variable:

1. Effekten på elevens lønn i yrkeslivet ved å fullføre skolen

2. Det opplevde ubehaget ved å være på skolen

3. Det opplevde behaget ved å være på skolen

4. Kvaliteten på det tilbudet eleven får på skolen kontra utenfor skolen

5. Andre ulemper ved å gå på skolen (reisetid, redusert tid til sosiale aktiviteter)

6. Elevens psykiske robusthet

Hvis vi ser disse variablene i sammenheng med de faktiske valgene en lite privilegert elev står foran, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor eleven velger bort skolen: Som elev med svake karakterer fra ungdomsskolen, kommer du inn på tredjevalget ditt på første året, og senere på en fordypning du ikke ønsker, og blir utdannet som noe du ikke er flink i fra før. Du har derfor stor sannsynlighet for å bli blant de dårligste fagarbeiderne i ditt kull. Alt dette trekker variabel 1 nedover.

Lavere kompetanse.

I og med at du har svake resultater, ender du opp på den svakeste skolen. Her har lærerne i allmennfagene mye lavere kompetanse enn på de populære skolene. Du går også i en skole med en svakere læringskultur. Effekten blir at karakterene dine blir dårlige (variabel 4). Med dårlige karakterer er det vanskelig å få læreplass. Dermed vil du ende opp med en plass på skole i stedet for læreplass. Her er strykprosenten skyhøy, selv etter at over halvparten av elevene som får tilbud om det takker nei. Det er derfor stor sannsynlighet for at du ender opp som arbeidsledig eller uten fagarbeiderstilling selv om du hangler deg gjennom.

De svake resultatene gjør også at du kan skyte en hvit pil etter å komme inn på den nærmeste skolen, der vennene dine går. Dermed økes kostnadene i variabel 5, og presset på kravet til psykisk robusthet i variabel 6.

Aktiv diskriminering.

For noen grupper er aktiv diskriminering et problem. Elever med innvandrerbakgrunn har mye lavere sannsynlighet for å få jobb sammenlignet med andre med samme kvalifikasjoner. Det slår inn på variabel 1, i tillegg til at disse som gruppe i større grad opplever vold og mobbing på skolen.

Formålet med denne mørke problembeskrivelsen er å kunne peke på mer målrettede løsninger. Noen av disse fremstår med mye klarere begrunnelser i dette perspektivet:

* Garantert læreplass fra dag én i yrkesfag.

* Bedre fordeling av kompetente lærerkrefter vil gjøre nytten av skole større.

* Mer effektive tiltak for trivsel.

* Bedre og mer moderne utstyr vil gjøre faglært arbeidskraft mer attraktiv i forhold til ufaglært arbeidskraft.

Alt i alt er ikke disse punktende revolusjonerende eller nye. Vi bruker de samme ideene når vi diskuterer hvordan vi skal begrense sykefravær og arbeidsledighet.

Hvorfor skulle elever være forskjellig fra andre folk?