CODA-festival har vist 33 forestillinger i løpet av to uker. Ikke minst samtalene som den ene og den andre forestillingen har utløst, har vært berikende.

Universelt.

Den internasjonale dansefestivalen som startet i 2002, beviser at den innehar kompetanse som det norske kulturlivet skal være sjeleglad for, og de bevilgende myndigheter ytterst oppmerksomme på. I lengden går det ikke an å basere seg på hundrevis av frivillige og en ledelse som knapt nok blir lønnet. Dette vil ganske sikkert endre seg med denne sesongen. Få kunstuttrykk er så universelle som dans. Få kunstuttrykk krysser så lett grenser som dans. CODA gjør dette virkelig for oss nordboere.

Sakralt.

CODA-festival 2009 er den største hittil med 15 produksjoner og 33 forestillinger, workshops og seminarer. Det åpnet med dans og fokus på nye medier. Kunstnere fra Japan, Frankrike, USA og Canada var representert og vist på Dansens Hus. I andre del fikk vi et repertoar av mer klassisk postmoderne karakter og vist i Operaen. Høydepunktet var S av canadiske José Navas’ Company Flak. En mer sakral og betagende forestilling skal man lete lenge etter. Vi ble blendet av kropper i uopphørlig bevegelse til musikk live av Satie, fremført av pianistinnen Claire Chevalier. De besøkte også festivalen for to år siden.

Muligheten for et norsk publikum til å kunne følge så sterke kompanier, er av uvurderlig betydning. I tredje del av festivalen ble vi presentert for et mer fargerikt og sammensatt uttrykk. Norske Ina Christel Johannessen med Tyven og Panta Rei Danseteater ga oss to særegne forestillinger med helt egen signatur. Alan Lucien Øyens America – Visions of love gjorde oppsikt med sin kvalitet, mer film og tekst enn dans.

Perfekt.

Unntaket bekreftet regelen. Dette er dansens festival. Siste urpremière var Carte Blanche med When Clarity Visits. Det var et røft, både skremmende og ungdommelig uttrykk for følelser og konfrontasjoner mellom mennesker. Vidt forskjellig fra mye annet som har kommet fra kompaniet. Her får de igjen vist at de danser meget godt, de kan skape stemning og handling. Selv om enkelte partier vipper i det banale, er det småting i forhold til formatet for øvrig.

En tilsvarende fengende opplevelse ga Candoco Dance Company med The Perfect Human Body og Still. Kompaniet er et av de ledende for profesjonelle funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede dansere. De flerret vekk fordommer og skapte en scene og en bevegelse som rusket kraftig i begrepet «perfekt».

Gavepakke.

CODA-festival er viktig og en gavepakke både til Dansens Hus og Operaen. Med deres kompetanse gis disse institusjonene, som publikum, en stor mulighet til å bli mer fortrolig med mangfoldet og det beste innen dans.

I jungelen av scenekunst som mer og mer kjører i opptråkkede spor, minner festivalen oss på at dans er mye, og det er mye å hente der ute – det kommer både publikum, institusjonene og det dansende miljøet til gode.