ANTALL NORDMENN SOM faller utenfor arbeidsmarkedet er på vei mot gamle høyder. Godt over en halv million årsverk går tapt i år, fordi hver femte arbeidstager i verdens beste land å bo i ikke har helse til å arbeide. Til sammenligning står i underkant av 70000 nordmenn uten jobb, et tall som trolig stiger til 100000 i 2010.

Det kan være greit å ha disse to størrelsene klart for seg: Et anslag på nærmere 550000 arbeidsfraværende mot ca. 100000 ledige, når statsminister Jens Stoltenberg ifølge seg selv nå vil prioritere fraværet høyere. Og trolig har statsministeren heller ikke noe valg: Når kostnadene ved jobbfraværet legger beslag på over ti prosent av statens inntekter, så må regjeringssjefen ta tak. Men hvorfor reagerte han ikke før, da arbeidsmarkedet skrek etter folk og mulighetene til å inkludere syke og utstøtte var historisk gode?

Kanskje sov noen i timen, og drømte at den økonomiske oppgangen skulle løse problemet av seg selv? Eller trøstet statsminister og regjeringspartnere seg med at de tross alt har iverksatt Inkluderende arbeidsliv; en avtale mellom partene i arbeidslivet og staten for å senke sykefraværet og få dem som fallet utenfor arbeidsmarkedet tilbake i jobb?

Lyspunkter.

Men høykonjunkturen løste ikke fraværsproblemet, selv om det dukket opp enkelte forbigående lyspunkter.

Kanskje ligger årsaken til tafattheten på et annet plan: Statsminister Stoltenberg og daværende våpendrager Bjarne Håkon Hanssen fikk så kraftig grisebank av LO-leder Gerd-Liv Valla, at de ble langvarig handlingslammet, da Regjeringen i 2006 foreslo kutt i syketrygden for arbeidstagerne og høyere kostnader for arbeidsgiverne, for å få ned sykefraværet.

Krangler.

Saken blir ikke enklere av at forskere og fagfolk stadig krangler så busta fyker om hvilke tiltak som virker. De greier ikke engang å bli enige om hvorvidt sykefraværet blant kvinner er på vei opp, står stille eller faller. Ikke til å undres over at en stakkars politiker blir forvirret og handlingslammet da. Og særlig stor er utfordringen i deler av offentlig sektor, ikke minst innen helse- og sosialsektoren, hvor både viljen og evnen å til å ta tak i problemene glimrer ved sitt fravær. Her, blant pampene i regjeringens egen velgerbastion, er det ryggmargsrefleksene som rår hvis noen tør å antyde at også arbeidstagerne må bidra for å snu utviklingen.

Trøsten er at tøffere økonomiske tider kan gi næring til en ny forståelse, både hos arbeidstagere og ledere, for hvilke tiltak vi alle må akseptere for å stanse fraværsspiralen i norsk arbeidsliv. Det finnes også noen gode eksempler, som viser at det er mulig å oppnå resultater, uten å måtte vente på at ekspertene blir enige om hvorvidt terrenget stemmer med kartet. Ett av dem er Posten, som under Dag Mejdells ledelse har lagt stempelet som fraværsversting bak seg. Og bedre skal de bli, lover postsjefen.

Så får vi bare håpe at det ikke virker som en blå klut på berørte pamper at Mejdell kommer fra det private næringsliv, og kanskje har plukket opp ett og annet derfra som er verdt å se nærmere på, når Regjeringen må ta fatt på den virkelige jobb nr. 1.