Forvandlingen. IMF har sagt og gjort alt riktig siden finanskrisen brøt ut. Fondet har reagert like raskt som ethvert annet internasjonalt byråkrati for å få på plass nye lån for hardt rammede vekstmarkeder. Fondet endret lånebetingelsene for å tilpasse dem til tiden. Under sin dyktige administrerende direktør Dominique Strauss-Kahn og fremragende sjeføkonom Olivier Blanchard har fondet, midt i støyen, vært en stemme for å bruke sunn dømmekraft på globale offentlige stimuleringstiltak. For en institusjon som for ikke lenge siden syntes å være på nippet til å bli helt betydningsløs, er dette litt av en forvandling.

Skatt på kapitalen.

Men nå avfeier Strauss-Kahn forslag om å skattlegge den internasjonale strøm av «spekulativ kapital». Anledningen var Brasils beslutning om å innføre en skatt på to prosent på kortsiktig kapitalinngang for å hindre spekulative bobler og ytterligere oppskrivning av landets valuta.

Da han ble spurt om betydningen av kapitalkontroll, sa Strauss-Kahn at han ikke var bundet til noen rigid ideologi i den saken. Ikke desto mindre «vil IMF heller ikke anbefale (kapitalkontroll) som en standardresept fordi det medfører kostnader og vanligvis er ineffektivt», ifølge Financial Times, som gjenga IMF-sjefens syn. Veloverveid kontroll med kapitalstrømmer synes å være fornuftig. Kortsiktige kapitalstrømmer skader ikke bare innenlandsk økonomisk styring, men bidrar også til å forverre uheldige valutakurssvingninger. Spesielt bidrar strømmen av «spekulativ kapital» i åpne økonomier som Brasils til å gjøre det vanskelig å holde fast på en konkurransedyktig valuta. Dermed fratar man landet det som er den mest virkningsfulle form for industripolitikk man kan forestille seg.

Besluttsomhet.

Når sant skal sies kan brasilianerne ha forkludret sitt forsøk på å dempe kapitalinngangen ved å sende ut forskjellige signaler til finansmarkedene. President Luiz Inácio «Lula» da Silva avviste alle antydninger om kapitalkontroll bare få dager før ordningen ble innført.

Et relevant forsøk på å påvirke valutaens nivå krever fast besluttsomhet for å tilpasse skattleggingen av finanstransaksjonene og utfyllende politiske tiltak helt til de gir tilsiktet virkning.

Viktigere enn dette var det symbolske i Brasils tiltak. Det antyder at vekstmarkedene kan løsrive seg fra den blinde tro på at de er dømt til å være avhengig av utenlandsk finansiering.

Forvirring.

Vekstmarkedene har utvilsomt krav på IMFs hjelp til å utforme en bedre gjennomtenkt kontroll med kapitalinngangen, slik økonomene Arvind Subramanian og John Williamson har skrevet, i stedet for å få smekk over fingrene.

Strauss-Kahns svar om at skattlegging av kapitalstrømmer er dyrt og ineffektivt, er derfor beklagelig. Det er også tegn på den refleksaktige reaksjonen som ofte skaper forvirring rundt fordelene og ulempene med kapitalkontroll.

Du kan være imot kapitalkontroll fordi du mener finansmarkedene i det store og hele er et gode, og at enhver innblanding skaper effektivitetstap. Eller du kan være imot kontroll fordi du mener slik kontroll lett kan omgås, og derfor er dømt til å være virkningsløs. Men du kan ikke være imot kapitalkontroll fordi det både er dyrt og ineffektivt.

Virkningene.

Tenk over dette: Dersom man enkelt kan unngå kapitalkontroll, la oss si ved å manipulere med tidspunktet for transaksjonene eller gjennom feilaktig fakturering av varestrømmene, vil kontrolltiltakene ha liten virkning på størrelsen av kapitalinngangen. Kontrolltiltakene vil påføre markedene få kostnader (selv om de vil medføre noen administrative kostnader for myndighetene).

På en annen side: Dersom markedsdeltagerne bærer betydelige deler av kostnadene – enten gjennom skattene de betaler eller utgiftene de pådrar seg for å unngå dem – vil kontrolltiltakene være effektive for å begrense kapitalinngangen.

Paradokset.

Det kan synes merkelig at Strauss-Kahns instinkter er så frakoblet i spørsmålet om kapitalkontroll. Man skulle tro at en sosialist, endatil en fransk sosialist, ville være tilbøyelig til å vise større skepsis overfor finansvesenet. Men paradokset er mer tilsynelatende enn reelt. Finansmarkedene står faktisk i stor gjeld til franske sosialister.

En vedtatt sannhet holder det amerikanske finansdepartementet og Wall Street ansvarlig for å ha presset på for å åpne de globale finansmarkedene. Men de franske sosialistene kan ha hatt enda større innflytelse etter at eksperimentet deres med keynesiansk reflasjonspolitikk* brøt sammen tidlig på 1980-tallet.

Da kapitalflukt tvang François Mitterrand til å bryte sitt program i 1983, gjennomførte plutselig de franske sosialistene en helomvending og omfavnet en global liberalisering av finansmarkedene.

Ifølge Rawi Abdelal ved Harvard Business School var dette den avgjørende hendelse som satte i gang utviklingen som til slutt knesatte kapitalens frie bevegelse som en global standard. Første stopp var EU på slutten av 1980-tallet, hvor to franske sosialister – Jacques Delors og Pascal Lamy (daværende leder av EU-kommisjonen og hans nære medarbeider) – førte an. Deretter sto Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) for tur. IMF under Michel Camdessus – en annen franskmann med fortid som sentralbanksjef under Mitterrand – hektet seg på.

Skjebnens ironi.

IMFs reaksjon på Brasils finansskatt gjenspeiler hvor dypt forankret finansfetisjisme* er blitt, og hvor vanskelig det er å gjeninnføre litt balanse i debatten om kapitalstrømmer – selv etter den største finanskrisen som verden har opplevd siden Den store depresjonen (på 1930-tallet). Problemet er ikke bare høyreorienterte markedsfundamentalister. Mangelen på fantasi favner hele spektret.

Med henvisning til kapitalkontroll har John Maynard Keynes en gang sagt: «Det som ble oppfattet som kjetteri (begrensninger på kapitalstrømmene), blir nå bifalt som ortodoksi*.» Det var i begynnelsen av Bretton Woods-epoken* i 1945. Hvilken ironi er det ikke at vi over 60 år senere på ny må foreta det samme skiftet i fastlåste tankemønstre.

* Se ordforklaring