For tredje gang i mitt liv sanerer jeg et bibliotek. Denne gang går jeg drastisk til verks. Jeg reduserer 4-5000 bind til høyst noen hundre. Flere bøker vil jeg ikke lenger eie. Årsaken er triviell nok: Jeg kan ikke leie en leilighet i Oslo bare for å oppbevare min boksamling.

Utvelgelsen er noe mindre triviell. Mange av disse bøkene er gamle venner. Selv om jeg ikke har sett dem så ofte de senere år, gjenoppdager jeg dem nå som hele vennekretser i reolene. Jeg konfronteres med det som har vært mine interessefelter, husker hvordan den enkelte bok er kommet i mitt eie, og settes på prøve ustanselig: Hvor mye er vennskapet verdt? Eller bør jeg si eierskapet? Trenger jeg Jacob Dybwads gamle rimleksikon? Trenger jeg skuespillerbiografier og annen teaterhistorie? Trenger jeg pensumlitteraturen til examen philosophicum?

Svaret er strengt tatt nei. Bare det jeg «trenger», blir med i pappesker til neste stoppested. Det meste blir stående i hyllene til dem som vil kjøpe, hente, overta ruinen av mitt liv som lesende mann.

Vemodig

Det er en forunderlig prosess. Ikke overraskende er et personlig vemod sterkt fremtredende. Mer pussig finner jeg befrielsen: Så lett det også er å skille seg fra bind etter bind. Interessant at det ikke er litterære kriterier som slår igjennom. Når jeg gir avkall på en halv meter Aksel Sandemose, er det ikke en nedvurdering av hans forfatterskap fra min side, bare at jeg vet jeg ikke kommer til å lese ham igjen. Den samme pragmatiske skjebne rammer flere norske diktere, Sigurd Hoel, Johan Borgen, Jens Bjørneboe. De har hatt sin betydning for meg i flere perioder, det er ikke så tungt å si takk og farvel til dem. Så kan andre bli deres lesere heretter.

Jeg beholder Sigrid Undset og Knut Hamsun. Børen av deres verk er det lettere å bære med seg enn å gi slipp på. Det samme gjelder en meter Ibsen. Da går heller Bjørnson og Lie fløyten. Men kanskje ikke Kielland, i hvert fall ikke alt av ham. Jeg vakler ennå med en bok eller to i hver hånd. De nyeste norske romaner, flere skrevet av venner, dessuten med dedikasjon. Hvilken vekt står jeg og kjenner etter? Som sagt: Ikke den litterære! Det finnes ikke én uinteressant bok i min samling, den er desimert to ganger tidligere. I kjellerboden står det kasser av bøker jeg ikke har sett på 14 år. Skal jeg avhende dem usett, uten å veie dem på minnenes vektskål?

Friedell blir med

Min latinske ordbok skal få være med videre, også de tre bind av Egon Friedells kulturhistorie som jeg kjøpte i et antikvariat på Fiolstrædet i København for mange år siden. Det er sånn jeg går og plukker i en overgrodd hage av litteratur. Shakespeare skal pent få følge meg, likeså Oscar Wilde, Olaf Bull, Gustaf Fröding, Isaac B. Singer, H.C. Andersen. Jo, heller H.C. Andersen enn Dostojevskij. Heller noen dikt av Heinrich Heine enn tre kilo Victor Hugo.

Det som faller grundigst igjennom, er all den nokså kortsiktige historieskrivningen jeg har lagret av journalistiske grunner, essays og portretter, små verk om norsk presse, om norske forlag, smalsporede antologier og oppslagsbøker. I to minutter har jeg hatt bruk for dem alle. I disse genrene befinner det seg et par hundre bind på min arbeidshems. De utgjør verdifull historisk viten, samlet og sortert av flittige fagfolk, men jeg har nok hatt større glede av å eie disse bøkene, for sikkerhets skyld, enn å lese dem i samme flittige ånd.

Homer

Skrifter om de store religioner blir et unntak, dem tar jeg med meg for klokskapens skyld, ikke fordi de bringer leksikalsk kunnskap. Av samme motivasjon tar jeg med meg Homer, de greske tragedier, Aeniden av Vergil, Dantes komedie og Snorre. Bibelen er opplagt med i dette reiseselskapet. Så mye annet behøver man ikke lese på veien for å beholde sin livsforbindelse til europeisk kulturhistorie.

Tusenvis av dikt

Fire meter norsk og utenlandsk poesi, hva gjør jeg med tusenvis av dikt? De fleste er lest da de skulle leses, gjerne i ungdommens år, da ord var musikk og hadde samme virkning som Mozart. Jeg nevnte Fröding, Heine, Olaf Bull. Men også Claes Gill blir med, hans to selsomme diktsamlinger som åpnet et nytt poetisk utsyn da jeg var 16-17 år gammel. André Bjerkes samlede dikt har vært med meg bestandig, likeledes Goethes Faust og Rolf Jacobsen. Her kreves enda finere siling. Gunvor Hofmo og Stein Mehren har jeg ikke lest i årevis, mye fin nordisk lyrikk må bli tilbake, eventuelt medbringes i et begrenset utvalg.

Jeg snubler i oppdagelseslitteratur av Nansen, Thor Heyerdahl, mer eksotiske skribenter også. De går dukken. Alt som heter krim og spenning lar jeg stå igjen i mausoleet, de er engangsgleder, skjønt de sjarmerende fortellingene om fader Brown av G. K. Chesterton skal få bli med, kanskje også Roald Dahl, litt av Graham Greene og Edgar Allan Poe. Den siste må bli med bare i kraft av sitt dikt, The Raven.

Historie

Den største tematiske avdeling er to-tre hundre bind med tilknytning til romersk og italiensk historie. Det gjelder billedkunst, arkitektur, bybeskrivelser, reiseskildringer, politisk historie, rene leksika, summen av mine studier i et annet lands kultur. Noen av disse bøkene finnes i dubletter i mine reoler i Roma. Kanskje gir jeg ikke slipp på noen av dem. De representerer også grunnen til at jeg ikke er uten bosted når jeg flytter min boklige saldo på lager i Oslo. Kanskje er det disse bøkene jeg minst av alt trenger, men som er en forsikring, en trygghet. I dem kan jeg alltid sjekke om min romerske hverdag og vår verdenshistorie stemmer overens. Derfor blir også Marcus Tullius Cicero med. Det var han som skrev at den som har en hage og et bibliotek, er lykkelig.

Jeg har snart ingen av delene, og er allikevel mer enn tilstrekkelig lykkelig flere ganger i døgnet. Essensen av min lesning bærer jeg med meg i livets grøderike hage.