Har du lest den nye kommunedelplanen for byutvikling og bevaring? Utgitt av plan- og bygningsetaten? Ikke det, nei.

Men gjør du det, lover jeg deg at du vil finne setningskonstruksjoner du sjelden har sett maken til. Hør bare: «Målet for indre Oslo er en bærekraftig byutvikling og fortetting i en flerkjernet bystruktur balansert med en gradert bevaring av et representativt utsnitt av indre Oslos viktigste kulturminner.»

Eller: «Byformstrategien videreutvikler den romlige gate- og byromsstrukturen og indre Oslos romlige karakter som en småskalert storby og en sammensatt teppeby.» Intet mindre!

Den første setningen kunne trolig vært erstattet med at «målet er å finne en balanse mellom å bygge nytt og ta vare på det gamle». Den andre har jeg ikke klart å få noen mening ut av.

Stammespråk

Også i byggesaksbehandlingen har etaten sitt eget stammespråk. Skal du bygge en garasje, må du trenge deg gjennom en jungel av ord som gesimshøyder, målebrev, seksjonering, enkle tiltak, tiltakshaver og restanser. Man kan miste motet av mindre. Er det virkelig nødvendig?

Andre steder i det offentlige jobbes det bevisst med språkbruken. Aftenposten kunne nylig fortelle at Språkrådet og Direktoratet for forvaltning og IKT siden 2008 har jobbet med prosjektet «Klart språk i staten». Prosjektet har som mål å luke bort byråkratord som avhending, beføyelse eller forføyning, og hjelpe saksbehandlerne med å finne gode alternativer. De kunne funnet mange gode eksempler hos Plan- og bygningsetaten.

Et demokratisk problem

Men dessverre er prosjektet primært rettet mot statsansatte. For behovet er like stort i kommunene. Plan- og bygningsetaten er en av de største og viktigste i Oslo kommune, og etatens over 400 ansatte behandler alle saker som handler om byens utvikling. Den er også en av de kommunale etatene som flest enkeltpersoner og firmaer er i kontakt med direkte.

Når folk får et brev fra Plan og bygg som de ikke forstår, eller når de skal forholde seg til en kommunedelplan med så svevende formuleringer at de ikke engang er synlige fra bakken, er det et demokratisk problem. Språket hever terskelen for å uttale seg, og gjør det vanskeligere å forstå hvilke rettigheter og plikter man har. Det blir en barrière mellom folk og myndigheter.

Plan og bygg trenger kort og godt en språkreform. Kanskje Oslos driftige plan- og byggesjef Ellen de Vibe selv kan ta initiativet til et enkelt tiltak?