Les også:

ET DRAGSUG oppsto da Alexander Rybak, denne krysningen av Espen Askeladd og Per Spelemann, vant en historisk suveren seier i Eurovision Song Contest i Moskva. Det hadde bygget seg så smått opp etter at NRK innførte delfinaler i 2006, men siden mai i fjor har Grand Prix-suget vokst til noe som ligner et altoppslukende nasjonalt underholdningsmonster.

Alvor

Den en gang så utskjelte melodikonkurransen tas på alvor av folk som tidligere bare fniste av den. Seriøse norske musikkanmeldere i alle store aviser har vurdert hver eneste låt i delfinalene, selv om vi bare kommer til å høre er én eller to etter kveldens finale. Og det har de gjort på kultursider der nåløyet blir stadig trangere for andre norske artister med ferske, interessante album. Æ har en drøm der æ rusha spellemannsfesten

Får ut nån få folk og steng inne resten

Tar ut et maskingevær å bynn å plaff laus

Så alle de som kun prata drit bli bra taus

Slik raljerte Joddski (da under navnet Jørg-1) i det kompromissløse hip hop-prosjektet Tungtvann for noen år siden, i låten «Bransjehora». Under delfinalen i Bodø for noen uker siden, varmet han opp MGP-publikumet før sending. Selv de mest motkulturelle av de motkulturelle, black metal-folket, kommer til å stå i Spektum i kveld med heiaplakater.

Grisefesttøys

Hvor kom denne klamme samstemmigheten fra? Hva er vitsen med MGP hvis ikke noen av oss kan flire snørrhovent av hele greia?

Norsk musikk preges av en helt annen selvsikkerhet enn for kort tid siden, og sånt sett speiler MGP utviklingen. Noen av låtene i kveldens finale er helt ålreit popmusikk av et helt annet kaliber enn det kvasikaribiske grisefesttøyset vi sendte med Guri Schanke til den internasjonale finalen for bare tre år siden.

I 2009 ble det for første gang solgt mer norsk enn utenlandsk musikk her i landet. Norske artister har de siste årene også hatt et solid oppsving i utlandet. Vi har ikke noe nytt a-ha, men vi har en underskog av artister som har et marked ute i verden, samtidig som vi altså kjøper dem her hjemme.

Det er altså ikke MGP som er i drivende utvikling. Det er norsk musikkbransje som trekker melodikonkurransen etter seg oppover.

Situasjonen hadde vært komplett utenkelig for få år siden, da Haldor Lægreid, Jostein Hasselgård og Knut Anders Sørum representerte nasjonen. Disse unge herremenn kom fra det ukjente, sang en låt som bare pliktskyldigst ble spilt på radio et par ganger og forsvant inn i tåken igjen dagen etter den internasjonale finalen.

Det var da en eller annen i NRK hadde en eureka-opplevelse og innså at Grand Prix er alle Idol- og X-factor- programmers mor, at grunnlaget for den nye gulladeren ble lagt. MGP er til og med hakket mer avansert. Mens de andre er karaokekonkurranser, har MGP tross alt nye låter. Likevel kan den norske finalen tidvis fremstå som tumleplass for avdankede idoldeltagere. Rybak prøvde seg der i 2005.

Med tre delfinaler og en Sistesjansen omgjort til nok en direktesendt kveld med dueller og utslagninger, er sportskonkurransen MGP i år blitt rendyrket. Lite trigger som det gamle Colosseum-trikset, konkurranser der vi selv kan være med å bestemme utfallet. Ved å ta fem kroner pr. SMS-stemme får NRK nordmenn til å betale en frivillig tilleggslinsens. Det kan ikke ha blitt få kroner gjennom fem finalerunder.

Så får det være at NRK likevel for første gang siden 1962 må droppe én måned med VM i fotball for å få råd til den ene kvelden med kniving i forglemmelig pop. «Melodi Grand Prix er blitt til et familieshow hvor entusiasmen og energien er som en blanding av en fotballkamp og en rockekonsert», som det står på nrk.no.

Reklame

Ikke engang det faktum at vi til sommeren må betale for å se en god del av VM-kampene, har ført til proteststorm. Den har nok gått med i dragsuget.

211 millioner kroner er den foreløpige prislappen på finalen i den internasjonale sangtevlingen. Dette er NRK-penger og dermed våre penger. Vi er selvfølgelig forpliktet til å arrangere denne når vi er så «uheldig» å vinne, men det har vært lite oppstuss rundt pengebruken. Noe av det siste som trenger en slik nasjonal dugnad, er tross alt popmusikken. Den klarer seg utmerket uten.

Den nasjonale begeistringen over å få hele Europas oppmerksomhet i noen timer en lørdagskveld, synes å ha nullet alle motforestillinger. Oslos turistsjef Tor Sannerud har stor tro på reklamen dette gir. Men så slipper han jo også å betale for moroa.

2000 utenlandske journalister kommer til Oslo i mai. Men hva får Sannerud til å tro at resultatet vil bli en lang rekke gledesstrålende reportasjer om byen? Hvor mye leste vi om Beograd og Serbia i norske aviser for to år siden? Slik jeg husker det, handlet rapportene derfra stort sett om Maria Haukaas Storeng og låtskriver Mira Craigs festforberedelser til finalen.

Russerne brukte rekordmye penger på en spektakulær finale i Moskva i fjor, et show laget for å blåse bort det gamle kommuniststøvet og få Russland til å fremstå som en moderne underholdningsstormakt. Norge trenger ikke det.

Øvelse

Antagelig hadde det vært et bedre reklametrekk å bruke midler på å halvere ølprisene på Gardermoen. Når det siste utenlandske mediefolk husker, er at de må betale 86 kroner for en øl, er det ikke vanskelig å tippe hva som blir vinklingen på reiseskildringene.

Forføreriske «Farytale» er en ekte poplåt – i motsetning til de imiterte som pleier å vinne. Den ble faktisk en internasjonal hit, selv i popstormakten Storbritannia. Det er 12 år siden en Eurovision-låt gjorde det bedre der, og da var det britenes egen.

Men det kan gå lang tid til neste gang vi får en «Fairytale». Bare prøv å nynne «Believe», «Molitva», «Hard Rock Hallelujah», «My Number One» eller «Wild Dances», som er de foregående vinnerne. Eller enda verre: Prøv å huske hvem som sang dem. Det er en øvelse som gir en god pekepinn på hvor lite en gjennomsnittsseier i Eurovision Song Contest normalt veier. Det er stor sannsynlighet for at vi er tilbake i den hverdagen i slutten av mai.

For det store dragsuget trekker fortsatt mot det store intet.