FINN WAGLE, biskop emeritus, Oslo

FOTO: Grundseth Dag W

7. og 8. mars reiser Aftenposten spørsmålet om plasseringen av Den norske kirkes fremtidige ledende biskop: Oslo eller Nidaros? Nåværende preses, biskop Olav Skjevesland, avviser Nidaros så kontant at jeg som tidligere preses finner det nødvendig å ta til motmæle. Skjevesland har helt rett i at det ikke lenger er mulig å kombinere presesvervet med tjenesten i eget bispedømme. Men dette problem tar jo den nye ordningen nettopp sikte på å løse, ved å gi preses et svært begrenset tjenesteområde regionalt. Jeg var Bispemøtets preses i fire år, kombinert med bispegjerningen i Nidaros. Problemet var ikke avstanden mellom Oslo og Trondheim, men at arbeidsbyrden i eget bispedømme var for stor.

Ikke distriktspolitikk

Jeg reagerer også på at Skjevesland ser ut til å mene at motstanden mot Oslo handler om distriktspolitikk. Dette er nettopp ikke et distriktspolitisk spørsmål! Saken gjelder bl.a.: Hvilke konsekvenser skal kirken trekke av at vår nasjonalhelligdom ligger der den faktisk ligger, med alt hva det innebærer av symboltyngde?

Den ledende biskopen i søsterkirker det er naturlig å sammenligne seg med, er alle forankret i landets nasjonalhelligdom, om det handler om Uppsala for Svenska kyrkans vedkommende, Åbo for Den evangelisk lutherske kirken i Finland eller Canterbury for Church of England. Ingen sitter der de sitter av distriktspolitiske grunner! De blir derimot på en særlig måte bærere av kirkens historie og landets kristne kulturarv.

For kirke og samfunn

Derfor er spørsmålet om plasseringen av den ledende biskopen i Den norske kirke viktig, ikke bare for kirken, men for hele vårt samfunn.

Helt til slutt: Det hevdes at Kirkemøtet nærmest med én samlet røst har gått inn for Oslo. Tallene sier imidlertid noe annet: 56–22. Egentlig er det overraskende at flertallet for Oslo ikke ble større, det massive trykk fra kirkens ledelse tatt i betraktning. Flere av Kirkemøtets delegater brøt altså med sine biskoper og ga gjennom sin stemmegivning uttrykk for et annet syn.

Orden i rekkene

Jeg står selv for dette andre synet og har ved ulike anledninger gitt uttrykk for det, slik nåværende biskop i Nidaros kjemper for samme sak. Ære være ham for det! Ingen kan være tjent med at dette synet ikke lenger får ha hjemstavnsrett i kirken, fordi det skal skapes orden i rekkene i en sak hvor kirkens ledelse etter min mening har vært altfor snar med å uttrykke frykt for politisk maktdemonstrasjon.

Jeg spør meg selv: Er det lettere å ty til slike sterke ord, når argumentene ikke taler sterkt nok for seg selv?