AXEL WEST PEDERSEN

FOTO: NOVA

ANN-HELÉN BAY

FOTO: PRIVAT

ANNIKEN HAGELUND

FOTO: PRIVAT

Utfordringer. Den norske velferdsmodellen byr på utfordringer for integreringen av innvandrere.

Hindrer gode velferdsordninger en effektiv integrering av innvandrere? Er innvandring fra fattigere deler av verden en trussel mot velferdsstaten? Som i de fleste debatter om politisk kontroversielle spørsmål er det uenighet både om virkelighetsbeskrivelsen og om grunnleggende verdispørsmål. Må vi velge mellom en generøs velferdsstat for oss som bor i Norge og solidaritet med fattige mennesker på jakt etter et bedre liv? I sin ytterste konsekvens rører innvandringsdebatten ved et sårt punkt i den nasjonale velferdsstatens etiske grunnlag – at solidariteten og barmhjertigheten i praksis slutter ved landegrensen.

Fri innvandring

Tankesmien Civita pirket bort i dette da de i fjor tok til orde for en friere innvandringspolitikk – ja, kanskje for helt fri innvandring. Innvandring skaper økonomisk vekst, argumenterer de. Dermed blir det feil å tenke på innvandrere som utgiftsposter på velferdsbudsjettet. Tvert om, de bidrar til å gjøre kaken større for oss alle, og fordi mange innvandrere kommer i sin mest produktive alder bidrar de gjerne med mer skatteinntekter enn de tar ut i velferdstjenester.

Tanken er besnærende. De som vil, får flytte, fattige mennesker kan søke seg et bedre liv, og vi blir alle rikere. Alle vinner og ingen taper, eller? Civita viser til økonomisk forskning som viser positive økonomisk effekter av innvandring for mottagerlandene. Men de positive økonomiske effektene forutsetter at innvandrerne blir inkludert i arbeidsmarkedet.

Tøffe krav

Institutt for samfunnsforskning har i forbindelse med sitt 60-årsjubileum invitert den nederlandske migrasjonsforskeren Ruud Koopmans. Hans konklusjoner tyder på at det kan være vanskelig å få i både pose og sekk. Basert på en studie av vesteuropeiske land hevder han at innvandrere har store problemer med å vinne innpass på arbeidsmarkedet i generøse velferdsstater. I alle fall er det i disse landene man finner det største gapet mellom innfødtes og innvandreres sysselsetting. Aller dårligst går det ifølge Koopmans når velferdsrettigheter tildeles uten å stille tøffe krav om tilpasning til kulturelle normer i mottagerlandet.

Faller utenfor

I Skandinavia er generøse trygdeordninger kombinert med et arbeidsmarked preget av små lønnsforskjeller. De lavtlønte tjener relativt bra og de høytlønte relativt dårlig – dette er et av våre fortrinn i den internasjonale konkurransen. Når lønnsnivået i bunnen er høyt, forsvinner mange enkle «samlebånds»-jobber og de jobbene som blir igjen er i virksomheter med høye krav til utdanning og kompetanse. Dermed blir det vanskeligere for innvandrere med lav utdanning og utilstrekkelige språkkunnskaper å komme i jobb. Resultatet er at mange faller utenfor, eller beveger seg frem og tilbake mellom midlertidig arbeid, tiltak og trygd.

Vil det virke?

Generøse velferdsordninger og høye minstelønninger gjør Norge og andre skandinaviske land attraktive for svaktstilte migranter med lav utdanning. Samtidig gjør disse trekkene det vanskelig å få innvandrerne integrert i arbeidsmarkedet. Hvis denne diagnosen er korrekt, er det ingen enkle løsninger i sikte. Store investeringer i språkopplæring og strenge krav til deltagelse i utdanning og arbeidstrening hjelper, men er ressurskrevende.

Koopmans selv har tatt til orde for å senke sosialhjelpssatsene slik at det skal bli mer attraktivt for innvandrere å komme i jobb. I tillegg til de prinsipielle betenkeligheter man kan ha til dette, må man spørre om en slik politikk vil virke etter hensikten. I Danmark, der dette har vært prøvd ut de siste årene, har man ikke oppnådd høyere yrkesdeltagelse blant innvandrere enn i Norge. Skulle denne strategien lykkes, måtte man antagelig gå aktivt inn for skape et arbeidsmarked med lønninger som er vesentlig lavere enn det vi er vant med, og da snakker vi om å modifisere ikke bare velferdsordningene for innvandrere, men hele den nordiske samfunnsmodellen.