«Oversettere gjør opprør mot bokanmelderne.» Det kunne NRKP2s Kulturnytt nylig melde. Rent bortsett fra at vinklingen på innslaget sier sitt om medienes evige behov for å blåse opp, for ikke å si konstruere, konflikter, er det lett å forstå frustrasjonen. Mens publikum – skal vi tro Kulturnytt – ser på oversetteriet nærmest med forakt, lar kritikerne ofte være å kommentere det. Og om vi sier noe, er det gjerne i form av uforpliktende ros eller påstander om enkeltstående feil.

Selvforsvar.

Men hvilke muligheter har vi egentlig for å yte oversetterne større rettferdighet? Dårlig tid, dårlig plass og dårlig betaling gjør det lett å trekke på skuldrene og si at det kan vi bare glemme. Samtidig ser jeg ikke bort fra at ganske mange av oss har svart samvittighet over at en helt vesentlig dimensjon ved den oversatte litteraturen, blir neglisjert.

En selvkritisk anmelderstand kan uansett ikke slå seg til ro med tingens tilstand. For det går an å tenke seg at det finnes strategier som gjør det mulig å kunne si noe fornuftig om selve oversettelsen, også innenfor dagspressekritikkens trange format.

En ting er at det hverken koster ekstra tid eller plass å poengtere at språket i utenlandsk litteratur på norsk, er oversetterens fortolkning av forfatteren. Oversetter, forfatter og kritiker Jon Rognliens metode er heller ikke umulig å adoptere. I innslaget i Kulturnytt sier han at det slett ikke er interessant for kritikeren å sammenligne oversettelsen med originalen, en arbeidskrevende strategi som gjerne blir fremholdt som et ideal. Det avgjørende er snarere om boken er blitt god på norsk, om den duger på egne premisser og har fått en tone og stemme som kler stoffet. Og dette kan man kommentere uten å kjenne originalen.

Troskap?

Men hva er egentlig oversetterens oppdrag? Har hun gjort jobben sin når språket i den norske versjonen fungerer, slik Rognlien hevder, eller skal hun være originalverkets underdanige tjener og i størst mulig grad få forfatterens stemme til å lyde?

Dette er viktige, komplekse spørsmål det neppe er enighet om hverken blant oversettere, kritikere eller publikum. Vi som skal mene noe om den oversatte litteraturen, må uansett forholde oss til disse problemstillingene for å kunne gjøre det som er vårt oppdrag – å skille mellom godt og dårlig.