-Et verktøy for demokrati og innbyggermedvirkning, sa en smilende fornyingsminister Rigmor Aasrud. «Nå kan alle bli gravejournalister», skrev NTB.

Dagen etter grunnlovens bursdag 17. mai lanserte Stoltenberg-regjeringen internettjenesten Offentlig Elektronisk Postjournal, som skal gi folket mulighet til å kikke statsrådene i kortene. Nå kan enhver gå inn på nettadressen og be om å få se brev, rapporter, utredninger og høringsskriv og forslag.

Gro Harlem Brundtland var fortsatt statsminister, det var OL på Lillehammer og avisene diskuterte om «internett var kommet for å bli», da prøveprosjektet startet i 1994. Som et forsøk fikk 200 aviser, magasiner, radio- og TV-stasjoner elektronisk tilgang til postlistene fra 1995.

De to mektigste miljøene i regjeringskvartalet – Statsministerens kontor og Finansdepartementet – nektet. Man var redd for at hemmeligheter skulle komme på avveie, selv om de samme opplysningene i en årrekke hadde vært tilgjengelig for allmennheten på papir i arkivene.

Nøkkel til innsyn

For norske journalister har dette vært ett av de mest vellykkede offentlige informasjonstiltak siden offentlighetsloven ble innført i 1970. Utenlandske journalister er både imponert og misunnelige, for det finnes ikke noe land i verden med de samme innsynsmulighetene.

De gamle dansk-norske enevoldskongene påla statsapparatet å føre postlister i raseri over korrupte embetsfolk som stjal fra statskassen. Kongen skulle kunne vite hvem som gjorde hva. Postlister er rett og slett en nøkkel til en velfungerende forvaltning.

Det skulle gå 260 år før Norges innbyggere fikk tilgang til postlistene – på internett. I løpet av de første 24 timene kom det 1349 krav om innsyn. Størst interesse var det for justisminister Knut Storberget. De mest populære temaene var noe overraskende «kjøp av nye redningshelikoptre», «oppdrett» og «frihandelsforhandlingene mellom Norge og Kina».

Skjuler kortene

Men samtidig som postlistene åpnes for folk flest, har den rødgrønne regjeringen fjernet en rekke innsynsmuligheter som vi journalister har hatt siden Gro styrte landet.

Alle opplysninger om hvilke avdelinger, seksjoner og saksbehandlere som sender og mottar brevene, er blitt fjernet. Der hvor offentligheten tidligere kunne se om et notat var til statsminister Stoltenberg, ambassaden i Kabul eller førstekonsulent Johnsen, står det nå bare «internt».

I tillegg skal alle navn fjernes etter ett år.

Hver femte sak er sladdet eller «avskjermet», og mange brev har påfallende innholdsløse titler. 9000 av de 115000 sakene som så langt er gjort tilgjengelig, er stemplet unntatt offentlighet «av hensyn til lovbestemt taushetsplikt». 8900 saker får du neppe se fordi de er «organinterne», mens 1500 saker er unntatt «av hensyn til interne saksforberedelser». 3000 dokumenter er hemmelige «av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser». 490 saker er stemplet «unntatt offentlighet» på grunn av budsjetthensyn.

Problemet er at stortingsflertallet med Ap og Høyre i spissen har gitt byråkratene og statsrådene vide fullmakter til å holde informasjon hemmelig etter eget skjønn. Faktum er at dessuten at store deler av norsk presse har gitt blaffen. Hvert tredje krav om innsyn i dokumenter i 2009 kom fra journalister i Aftenposten eller NRK.

I løpet av de 16 årene det har tatt å åpne nettsiden , har regjering og forvaltning funnet nye måter å utøve makt på. Informasjon blir utvekslet på e-post eller SMS – og enorme mengder dokumenter blir aldri arkivert fordi de ikke havner i postlistene.

I dagens IT-virkelighet oversvømmes vi av data. Det er lett å glemme at den viktigste informasjonen må du ofte kjempe for å få.