I VINTER så det ut som om Wilders og Partiet for frihet (PVV) kunne bli Nederlands største parti etter valget 9. juni. Deler av den nederlandske eliten snakket i fullt alvor om at landet kunne få samme diplomatiske problemer som østerrikerne fikk da valget i 1999 gjorde Jörg Haiders FPÖ til landets nest største. I all hovedsak var budskapet til Wilders et angrep på «ekstrem islam».

Nederland har opplevd hva frustrasjonen blant mange muslimske menn kan føre til, på en helt annen måte enn Norge. Mordet på filmskaperen Theo van Gogh og truslene mot somaliske Ayaan Hirsi Ali er de mest kjente eksemplene.

Frykt.

Mange politiske grupper forsøkte å fange opp velgerne som legger vekt på sin frykt for innvandrere når de stemmer. Wilders feide de andre av banen.

Men i forrige uke var PVVs oppslutning sunket til 11–12 prosent, og resten av innvandringsmotstanderne redusert til «andre» på meningsmålingene.

Den sittende regjeringen sprakk på spørsmål om krigen i Afghanistan, men den er helt glemt i valgkampen.

For noen måneder siden så det ut som om «islamisering» ville bli den store diskusjonen. Da hadde Wilders noen uker som leder for Nederlands største parti.

Sosialdemokratene, PvdA, svarte med å velge Job Cohen som frontfigur. Kontrasten mellom ham og Wilders er stor. Som tidligere borgermester i Amsterdam vet Cohen mer enn de fleste om integreringspolitikk. Wilders snakker hånlig om hans begeistring for et «multikulti» Nederland. Hadde valgkampen blitt som de fleste trodde i vinter, ville den dreid seg om disse to motpolene.

Økonomi.

Men etter sammenbruddet i Hellas og frykten for en mer omfattende kollaps i eurolandene kom statsfinanser, rentefradrag, sysselsetting og velferdssamfunnets pris i fokus.

I Nederland legges mye av premissene for den økonomiske debatten av Centraal Planbureau. De regner på partiprogrammer, advarer mot skjevheter og sitter på mange måter med «fasiten». I mars advarte byrået om at den voksende statsgjelden truer hele velferdsstaten. Det forandret premissene for den politiske diskusjonen.

Nå foregår spillet på en arena der Wilders og Cohen er amatører. De som vinner på det, er høyreliberale VVD. Partileder Mark Rutte har tilbrakt noen år i skyggenes dal, hvor han stort sett snakket om innsparing og budsjettbalanse, uten publikum. Men han bygget opp troverdighet i slike spørsmål, og det får han betalt for nå.

Diskusjonen dreier seg ikke om den kommende regjeringen må kutte, men hvor mye og hvordan. Nederlendere omtaler ofte seg selv som en «nasjon satt sammen av prester og kjøpmenn». Denne mentaliteten, en blanding av kalvinistisk nøysomhet og forståelse av at utgifter må stå i forhold til inntekter, ligger under den politiske debatten

Slitasje.

Taperen ser ut til å bli kristendemokratene i CDA. Avtroppende statsminister Jan Peter Balkenende merker regjeringsslitasjen sterkt. En meningsmåling søndag tyder på at parlamentsgruppen kan bli redusert fra 41 til 24.

Selv om mange ennå ikke har bestemt seg for hva de skal stemme i morgen, tar de fleste valgresultatet for gitt. VVD blir størst med kraftig fremgang. Målinger før helgen ga dem 37 av 150 representanter i parlamentet. Det er opp 15. PvdA synker litt, til 29 representanter. Målingene tyder på at Wilders og hans PVV kan få 18. I vinter lå han an til over 30.

Svarteper.

Kommentatorene er allerede mest opptatt av hva slags regjering landet kan få etter valget. Det eneste som virker klart, er at det vil ta tid før tilstrekkelig mange partier finner en felles plattform for å skape flertall i parlamentet. Wilders kan bli svarteper i spillet, en rolle han gjerne tar på seg, selv om han neppe liker navnet.

Så langt er det Cohen som klarest har markert at han ikke kan tenke seg å sitte i regjering med Wilders. Avgående statsminister Jan Peter Balkenende fra CDA sier at han vanskelig kan tenke seg å sitte sammen med Wilders, mens VVD er bevisst vage. Svekkede kristendemokrater kan føle seg tvunget inn i en koalisjon med Wilders og Rutte. De tre partiene kan få et knapt flertall å styre med.

Nederland har hatt koalisjonsregjeringer siden første verdenskrig, og er flinke til å samarbeide på tvers av ideologiske skiller. I mange år hadde de en «lilla koalisjon», med røde sosialdemokrater og blå høyreliberale. Nå må de ha med et mindre parti, som de sosialliberale D66 for så vidt å få flertall.

Usikkerheten ble demonstrert da statsminister Balkenende ble intervjuet på TV og gang på gang fikk spørsmål om mulige koalisjoner. Situasjonen ble pinlig, for statsministeren åpnet ikke engang munnen. Til slutt svarte han den kvinnelige journalisten:

–Du ser så pent på meg.