NORSK KONSERTPUBLIKUM? Ja visst, trigger-happy med stående applaus etter hver eneste konsert. Er det et problem? Under Festspillene møtte jeg en engelsk kritiker. Applausen overrasket henne, men samtidig var hun fascinert. Hun var vant til å dekke store operafestivaler, men ble sjarmert av Anne Pedersdotter. Ikke av oppsetningen, men av publikum. Her var ingen snobber med Rolex og mink, men deg og meg, sittende og sølende med suppe og rødvin i fem grader celsius.

Antagelig finnes det en forestilling om Festspillene som en sekterisk sak for et smalt publikum. Et raskt blikk på programmet burde avkrefte myten. I år var det tilbud til nær sagt alle, fra smårollinger til svartkledde black-metalfans. Her finnes ballet, teater, utstillinger og foredrag. Du trenger ikke engang å like musikk for å like Festspillene.

Tidligmusikken.

Det er vanskelig å kritisere arrangøren for programvalget. Det satses på unge og inspirerte norske musikere, på etablerte musikere som leker seg med genren. Tidligmusikken sto sentralt. Et godt valg. Men mest av alt, Festspillene er en stor hylles til all scenekunst; fra den tankevekkende verdenspremieren av Calixto Bieitos Se dette mennesket (Voices) til fascinerende nysirkus med Cirkus Cirkör. Bieitos musikkteater topper alt annet som har vært på norsk scene og Cirkus Cirkör var blendende vakkert, virtuost, morsomt og livsbejaende. Etter slike kunstopplevelser kan du bli frustrert av å gå inn i en nesten tom kirke for å høre en musiker slite seg i gjennom Bachs Cellosuiter. Mistanken blir bekreftet; kunst betyr ingenting uten vilje til å skape og formidle. Musikken selv fins ikke, ikke engang Bach. Festspillene krever at alle yter. Musikken blir ikke fredet som et eget kunstfelt. Det var en stor styrke ved årets program.

Åpen.

Når kveldsolen gjør byen gyllen og du har vært på tre-fire evenementer i noen av landets vakreste konsertlokaler, er det ikke lenger så farlig at ikke alt var vellykket. Men det er plass til langt flere i Bergen; på konsertene, hotellene, flyene og togene. Nå, som det dukker opp nye festivaler på hver odde i landet, må vi ikke glemme Bergen. Det er få internasjonale arrangementer som kan toppe Festspillene i mangfold, kvalitet og åpenhet. Du trenger ikke å oppsøke verden når den kommer til Bergen. Så snarere enn at Festspillene nedskalerer, bør vi oppskalere og dra til Bergen neste år.