«Jeg trodde aldri skulle takke Gud for Magne Ognedal, men nå gjør jeg det», het det i en e-post jeg nylig mottok etter mine reiser i Mexicogulfen.

Avsenderen, en kvinne fra Vestlandet, har et halvt liv bak seg i norsk oljebransje, og Ognedal er sjef for Petroleumstilsynet. Et organ som oljeselskapene ikke alltid er like glade i. Tilsynet har ansvaret for å overvåke sikkerheten på norsk sokkel.

Vi nærmer oss to måneder med sammenhengende utslipp av olje i Mexicogulfen. I dag grilles BP-sjef Tony Hayward av den amerikanske Kongressen. De folkevalgtes etterpåklokskap og kritikk blir hul.

Én av grunnene til at denne ulykken kunne skje, er at oljeselskapene i USA i for stor grad har fått diktere sine egne vilkår. Eller som Robert F. Kennedy jr. sa på et seminar i New York forleden:

–Mangel på kontroll truer den amerikanske væremåten.

«Systemet truet»

Kennedy minnet om at når store mektige selskaper får det som de vil, da er det faktisk det kapitalistiske systemet som er truet.

Amerikanske kontrollmyndigheter har vært fraværende. Ikke bare i denne saken, men på en rekke samfunnsområder, som i finansverdenen. Jeg er ikke sikker på om Norge har et strengere regelverk for virksomheten på sokkelen enn USA, men mye tyder på at vi har kontrollorganer som fører til at det håndheves.

BPs håndtering før og etter ulykken står til stryk. Debatten om deres informasjonsstrategi raser. Den er viktig for dem som tror informasjonsavdelinger noen gang vil gjøre annet enn å spre den informasjon de blir bedt om å spre.

Debatten om bedre sikkerhet og hvilke områder som skal åpnes for oljeleting, er viktigere. Ikke minst fordi dette kan føre til en oppjustering av sikkerheten verden over. Oljeselskapene tar sjelden mer miljøhensyn enn de presses til. I sin propaganda legger de ikke vekt på risikoen.

Norske utfordringer

Men i Norge burde debatten være bredere. Det vi ser i Mexicogulfen, stiller en del spørsmål om organiseringen av norsk oljevirksomhet som det er på tide å ta opp. Særlig nå som vi bare har ett nasjonalt oljeselskap, som med staten som majoritetseier gjør hva det vil.

Statens aksjer i Statoil (67 prosent) eies av Olje- og energidepartementet som deler ut konsesjoner. Grunnen er at Statoil selger statens olje og gass. Dette eierskapet er diktert av EU og må være slik dersom Statoil eller Norge skal beholde sin markedsmakt i det europeiske gassmarkedet. Kanskje på tide å revurdere denne gavepakken til Statoil?

Ikke bare BP

Ulykken med «Deepwater Horizon» rammet ett av verdens største oljeselskaper som brukte kremen av verdens leverandører. Dette kunne også skjedd med Statoil. Hvordan ville dette da sett ut?

USAs president ville da skjelt ut et selskap som den norske stat er den desidert største eier i. For oss som husker den såkalte KV-saken, da statsselskapet Kongsberg Våpenfabrikk (KV) på 1980-tallet solgte ulovlig teknologi til Sovjetunionen, vet hvor lite politikere i Kongressen skiller på stat og bedrifter. Spesielt når de har å gjøre med statsbedrifter.

Norge som nasjon ville kommet i skuddlinjen for kritikken, mer enn den britiske stat som ikke eier én aksje i BP.

USA krever stans i BPs utbetaling av aksjeutbytte, og at selskapet bruker sine milliarder på å rydde opp og betale lønn til tusenvis som nå blir gående uten arbeid. Det dreier seg som alt fra fiskere, kelnere, lærere og oljearbeidere. Om BP kan bære dette, er usikkert. Det har ikke den britiske stat i ryggen.

Statens inntreden på sokkelen var en måte å sikre norsk deltagelse og for å bygge opp en norsk industri. Inntektene skulle komme oss og fremtidige generasjoner til gode. Dette er en suksesshistorie.

De samme argumentene er ikke like opplagte når Statoil er en internasjonal aktør og i tillegg døv for politiske signaler om at de burde holde seg borte fra for eksempel oljesand.

Passiv eier

Statsselskapenes ledere ber ofte om at staten opptrer som forutsigbar eier. Dette er direktørenes måte å si at staten skal være en passiv eier. Statoil er nå et selskap av en slik størrelse og med slik makt, at staten synes å være ett gissel. Det er Stortinget som bestemmer om oljeselskapene skal få slippe til utenfor Lofoten. Det er staten som setter sikkerhetskrav.

Dersom norske politikere lukker øynene et sekund og tenker: Hva om det hadde vært Statoil som hadde hatt ansvaret for «Deepwater Horizon»?

Bare tanken burde skremme. Det holder ikke å sørge for at Petroleumstilsynet styres av folk som ikke viker én tomme for press fra selskapene eller å stanse oljeboring utenfor Lofoten.

I Norge har vi organisert oss slik at spørsmålet også blir om den norske stat skal være med å ta denne type risiko som eier av internasjonal oljevirksomhet?