Her bodde

Davicso Asriel

Født i 1882

Deportert 25.1.1942

Myrdet i Riga

Denne gravskriften kan leses på en liten messingplakett på et fortau i Berlin, og er et eksempel på kunstneren Gunter Demnigs «snublesteiner». Over 560 steder i Tyskland har slike gylne brosteiner til minne om nazismens ofre, de fleste naturlig nok over jødiske ofre, men også for andre som ble forfulgt og drept.

Demnig begynte med sine unnselige steiner midt på nittitallet, og har til nå lagt ned over 25.000. De fleste i Tyskland, men også Ungarn, Østerrike, Nederland, Belgia, Italia, Polen, Tsjekkia og Ukraina har fått minnesteiner. Nå skal Norge og Danmark knyttes opp til dette særegne og vakre kunstprosjektet.

Utallige minnesmerker

Det er laget mange krigsminnesmerker i Europa de siste tiårene, ofte svulmende skulpturer og byggverk i stein, betong og metall. Hvert enkelt forteller ikke bare historien om krigens tragedie, men også om tiden de er laget i, og hva samfunnet og kunstneren har ønsket å uttrykke. Snublesteinene lar oss røre av det helt personlige, av enkeltindividet, mens den motsatte ytterligheten kan sies å være minnesmerket for Europas myrdede jøder ved Brandenburger Tor i Berlin.

Da myndighetene i landet som bærer ansvaret for andre verdenskrig og jødeutryddelsen, først valgte å lage et storslått minnesmerke, kunne det selvsagt ikke spares på noe. Derfor skal den sentrale beliggenheten og størrelsen også uttrykke med hvor stor beklagelse dagens tyske myndigheter ser på krigen.

Minnesmerket er så stort som en fotballbane og dekket med grå betongblokker i ulik høyde. Assosiasjonene går kanskje til et øde landskap, det fortapte, kirkegård og stillhet, men mest er det merkelig upersonlig.

Navnets makt

Men i tillegg ligger det et informasjonssenter under bakken, med et «navnenes rom» som virker desto sterkere. Her presenteres navn og korte biografier på tusener og atter tusener jødiske ofre, gjennom lyd og projeksjoner på veggene. Det er grusomt og gripende, og demonstrerer nok en gang hvor vanskelig det er å leve seg inn i abstraksjoner (seks millioner døde) og hvor sterkt det virker når vi ser for oss et konkret menneske, med sin helt unike skjebne.

Nettopp dette var det Espen Søbye viste oss da han skrev boken Kathe, alltid vært i Norge, der han dokumenterte det han klarte å finne av opplysninger om et enkelt av de deporterte jødiske norske barna. For det finnes fortsatt mange spor, det finnes navn, bilder og informasjon.

Lokalsamfunn

Gunter Demnig har sagt at et menneske er først glemt når vedkommendes navn er glemt, og at hvis vi tillater oss å glemme dem som ble drept, fullfører vi nazistenes ugjerninger og deres mål om utryddelse. Ved å huske individene minner vi hverandre på både hva som en gang foregikk, og fortsetter å markere at menneskeverd er uvurderlig.

Selv om slektninger ikke finnes, er det fortsatt et lokalmiljø og et samfunn igjen. Derfor er snublesteinene ment som minnesmerker for lokalbefolkningen. Lokalhistorikere, skoler og nabolagsforeninger er ofte engasjert i nedleggelsen. Akkurat her foregikk også krigen, i vårt nabolag. Slik fungerer snublesteinene på tre nivåer: Som en gravskrift over et individ, som en påminnelse til et lokalsamfunn, og som et europeisk nettverk som lar oss huske krigens betydning for dagens Europa.

Omsorgsfullt

Demnig har selv lagt ned hver eneste av de 25.000 steinene. De første 7000 laget han også selv, men etter at prosjektet tok av, har han satt bort den oppgaven. Han vil at steinene skal produseres for hånd, omsorgsfullt og med ettertanke, ikke masseproduseres – det kan minne om nazistenes samlebåndsvirksomhet. I teorien kan hvem som helst bestille en snublestein, den koster 95 euro (ca. 750 kroner), men i praksis er etterspørselen langt større enn hva kunstneren rekker å få til.

Det er Bjarte Bruland, faglig leder ved Jødisk museum, som sørger for at Norge nå blir en del minnenettverket. Ideen kom til ham fra forfatteren og journalisten Raimund Wolfert i Berlin, og Bruland roser både Koro (Kunst i det offentlige rom) og Oslo kommune for velviljen de har vist.

Stor interesse

Bruland holder for øvrig på å lage en oversikt over det som allerede finnes av jødiske minnesmerker i Norge. Han sier at interessen for dette er stor lokalt, mye større enn man kanskje skulle tro.

I første runde skal Demnig legge ned 19 steiner utenfor Jødisk museum, til minne om de 19 jødene som en gang bodde akkurat der, i Calmeyers gate 15, men som ble deportert og drept. I neste omgang håper Bruland at Demnig kan legge ned steiner i alle Oslos bydeler, og at alle de deporterte fra Oslo til slutt skal ha fått sin egen stein. Også den tyske byen Hamburg håper å få til en slik omfattende snublesteinbruk, noe som er i tråd med kunstprosjektets opprinnelige, teoretiske idé om at alle nazistenes ofre skulle navngis.

Ubeskrivelig

Det sies ofte at andre verdenskrig og Holocaust var en ufattelig, ubeskrivelig og ubegripelig katastrofe. Ødeleggelsene var så store, så mange døde, grusomhetene var så voldsomme at konsekvensene fortsatt er merkbare, ikke minst for mange av menneskene som overlevde og deres etterkommere.

Men slike ord kan også være uttrykk for latskap eller ønske om beskyttelse. Vi bruker dem fordi vi egentlig ikke orker å føle smerten. Også slik fungerer snublesteinene som ørsmå påminnelser, vi kan bøye hodet og la oss berøre av livets alvor en stakket stund. For minnet om Holocaust kan også være akkurat så begripelig: Et navn, et bosted, et par årstall. Et liv.

«Selv om slektninger ikke finnes, er det fortsatt et lokalmiljø og et samfunn igjen. Derfor er snublesteinene ment som minnesmerker for lokalbefolkningen.»