MOBBERNE er nemlig også ferdig med sommerferien. Dævelskapen kommer til å fortsette, denne høsten også.

De enkle og kjappe grepene for å bekjempe mobbingen finnes ikke. Tvert imot er oppskriften å arbeide langsiktig og systematisk. I en ungdomsskoleklasse jeg kjenner godt, er antimobb satt på timeplanen som en ukentlig aktivitet. De er ikke alene. Og det finnes gode pedagogiske opplegg. På nettstedet fronter Kjetil og Kjartan tips med humor. De poengterte videoene egner seg både i klassen og på foreldremøter.

Jentenes intriger og kamp om status kan få form av nesten usynlig mobbing. Dette er presist dokumentert i fagboken Bitching (Liv Skotheim og Anna Holm Vågsland). Hver tiende norske jente blir mobbet i det skjulte. Det som ser ut som et hyggelig fellesskap kan på innsiden være psykisk terror. «For hvordan kan vi telle kalde skuldre og øyne som himler?»

Viktig tema

Her vil jeg slå et slag for å bruke skjønnlitterære bøker i innsatsen mot mobbing. I noen litterære kretser betraktes den rene nytteverdien av en bok som underordnet opplevelsen. Men dette er en kunstig motsetning. Australske Sonya Hartnett fikk nylig Astrid Lindgren-prisen for sitt forfatterskap. Mobbing er et av temaene som er drivende i Sommerfugl (på norsk i 2009), romanen om tretten år gamle Plomme, som ikke har et altfor godt selvbilde. For to år siden ga norske Janne Aasebø Johnsen ut KKGID, som handler om hvordan internett kan brukes til rå mobbing. Boken treffer en påtrengende del av barns virkelighet. Som lærervikar har jeg erfart å starte dagen med et møte med en grimete og forgrått femteklassing. Hun hadde fått skjermen full av hets på MSN før skoledagen startet.

Klassiker

Bøker skrives av voksne som knapt nok klarer å holde følge med hva som skjer når det gjelder bruk av nye medier. Litt forsinket kommer det til overflaten i voksenverdenen. Men mobbing handler om forhold mellom mennesker som ytrer seg uavhengig av teknologi. Derfor kan klassikere også være gode veier inn til mobbetemaet, selv om bøkene på overflaten ser utdaterte ut. Ole Lund Kierkegaards Gummitarzan fra 1975 er et eksempel. Den absurde humoren og de overdrevne effektene er midt i blinken, for eksempel i 4. og 5. klasse.

Håp?

Noen av bøkene – en av dem anmeldt i dag – går veien helt ut, og forteller historier som ender i selvmord. Et annet eksempel er Harald Rosenløv Eegs Alt annet enn pensum. Slike bøker reiser debatter om barne- og ungdomslitteraturen og har en forpliktelse til å formidle et håp, en positiv utgang. Tendensen er at virkeligheten krever sin plass, også i litteraturen. Det er utfordrende, men umulig å si noe generelt om. Fordi en bok som ender trist like fullt kan bære i seg kimen til noe positivt.

Innlevelse

Spørsmålet er om stemmen som forteller historien har en kynisk distanse til det triste, eller forteller med innlevelse og evner å trekke leserens egen medskapende fantasi inn i hendelsene. Da vekkes og styrkes empatien. Dette er nettopp kjernen i hva skjønnlitterære bøker kan bidra med mot mobbing. I virkeligheten er mobbing komplekse forhold. Hva en person opplever som mobbing kan prelle av på en annen. Ditt eget bidrag, som ikke var vondt ment, kan treffe sårere enn du er i stand til å forestille deg. Gode forfattere fanger og uttrykker dette slik at vi forstår mer av oss selv og andre. I skolen kan slike erkjennelser bety at barn og voksne ser klarere og tar bedre vare på de som trenger det aller mest.