IKKE FOR DET – de er blitt satt solid pris på tidligere, men så er det vel heller ingen andre enkeltpersoner som har hatt større innflytelse på den kvalitetsrevolusjonen som norsk musikkliv har opplevd de seneste tiårene.

Barratt Due Musikkinstitutt ble stiftet allerede i 1927. Stephan er tredjegenerasjons leder av instituttet og har i sin sjefstid løftet strykerseksjonen opp på et nivå som også internasjonalt vekker oppsikt.

Selv har jeg hatt to av mine klaverstudieår på Barratt Due og har derfor kjent pulsen på kroppen. Riktignok er det i strykermiljøet det virkelig svinger. Men det at det er så umerkelig kort vei fra en god idé til gjennomført handling, preger hele virksomheten. Kunstfaglige prioriteringer må sjelden vike for byråkratiske eller demokratiske hindringer, noe som nok kan være krevende i mange sammenhenger, men som tross alt fungerer merkverdig effektivt.

Gnistrende engasjement.

Det man merker omtrent idet man setter foten inn på instituttet, er energien. Gnisten. Intensiteten. Både Chung og Barratt-Due kjennetegnes av en særdeles lidenskapelig interesse og dedikasjon for det de involverer seg i. Studentene følges opp svært tett, perspektivene er alltid langsiktige og fokuset er å gi elevene et bunnsolid instrumentalt fundament. Chung må dessuten fremheves for sitt gnistrende engasjement for Juniororkesteret, som er det ensemblet der de beste unge talentene spiller sammen.

Vitalt team.

Men godt lederskap handler også om teft for å rekruttere gode medarbeidere. Årsaken til at instituttet er blitt den suksessen det er, skyldes også det utvidede teamet som omkranser strykerseksjonen. Slik jeg kjenner dem, er de noe av den mest vitale, lekne og kompetente arbeidskraften man kan finne. Ekteparet Chung/Barratt-Due har klart å bygge et unikt miljø som gjennomsyres av en kultur, der man strekker seg svært langt, først og fremst for å legge best mulig til rette – for de aller beste.

Kritikk.

«Fra musikkbarnehage til konsertpodium» er mottoet for instituttet, og selv de aller yngste tas alvorlig. Men talentspeidingen, og etter hvert spissingen, trer inn tidlig sammenlignet med hva vi er vant med i norsk sammenheng. Musikk kjenner ingen aldersgrenser, bare grader av kvalitet, er et av refrengene. Det er både sunt og naturlig at det derfor også med jevne mellomrom dukker opp debatt om instituttet. For det sterke fokuset på kvalitet kan nok av noen oppleves som for nådeløst. Men den vitaliteten, friskheten, foruten den listen over de fantastiske utøverne som har vokst frem i det lille, røde huset på Fagerborg, er etter hvert blitt så lang at det overdøver kritikken. Det er rett og slett ikke mulig ikke å la seg imponere av ekteparet Chung og Barratt-Dues innsats og resultater.

Fortjent.

Barratt Due Musikkinstitutt har gjennom tiår vært pionerer for hvordan man kan gi barn eksellente ferdigheter, muligheter og drømmer. Nettopp derfor er denne Jahres Kulturpris så veldig fortjent.